NeverMann (David Clausson) er en kunstbølgekunstner med base i Sverige. Han kombinerer en lidenskap for lydene, utseendet og følelsen på 80- og begynnelsen av 90-tallet med en dyp interesse for elektronisk musikk. I en e-post fortalte han meg hva som trakk ham mot synthwave-musikk, hvordan han lager musikken sin og hvordan han ser på den nåværende synthwave-scenen.
Karl Magi: Hva fører først til at du vil lage musikk til en stor del av livet ditt?
David Clausson: Det er vanskelig å finne et bestemt punkt da det ble viktig for meg fordi det faktisk alltid har vært en stor del av livet mitt. Moren min sang i et kor og sang alltid for oss barna hjemme. Jeg har spilt trommene siden jeg var syv år gammel og ble trent på en musikkskole i hjembyen. Jeg var konstant nær musikk i en eller annen form, det være seg å spille i et marsjerende band, rockeband, skoleshow og til slutt da jeg begynte å lage mine egne sanger på high gh school. Onkelen min og broren min konsumerte all den nyeste musikken, og jeg hørte mer eller mindre på alt i hver stil og hver sjanger.
KM: Fortell meg hvorfor musikk i synthwave-stil er noe du har blitt interessert i å lage?
DC: Siden jeg vokste opp på 80-tallet hadde lydene, utseendet og følelsen av den epoken alltid vært der. I løpet av 80- og begynnelsen av 90-tallet ble jeg trukket til den elektroniske lyden, enten det er alle artistene i Tabu-platene, som SOS Band, Alexander O'Neal eller datidens store popstjerner som Prince eller Michael og Janet Jackson. Jeg var også veldig interessert i å se på film, og musikken til de 80-tallsfilmene formet meg virkelig. Senere begynte jeg å høre på hiphop, og da jeg hørte Roger Troutman og hans Talk Box på 2Pacs California Love, klang det virkelig med meg. Jeg reagerte alltid med glede når jeg hørte sanger på 90- og 00-tallet som turte å inkludere 80-talls lyder og temaer. På det tidspunktet var det mest C64-inspirert musikk, grupper som Instant Remedy for eksempel. Jeg begynte å lage musikk på min PC med tracker-programmet Fasttracker 2 på midten av 90-tallet. Jeg prøvde mest å lage R & B-musikk siden det var den viktigste innflytelsen min den gangen. Jeg innså sakte at tingene jeg lagde alltid hadde en retro vibe til det. Jeg er ikke sikker på om det var meg eller begrensningene i programmet som fikk det til å høres slik, men likevel ...
Jeg husker at jeg så på Miami Vice på begynnelsen av 00-tallet og bare ønsket å gå tilbake i tid, til 80-tallet som virkelig ikke var det, en drømmeversjon av 80-tallet. filmen Drive var katalysatoren for meg som kom inn i synthwave-verdenen, som for alle andre. Kavinsky og sangen hans Nightcall gikk rett på sjelen min da jeg hørte den første gang. Jeg hørte også på artister som Chromeo og kom inn i hele retroscenen. Det var egentlig ikke før jeg startet prosjektet NeverMann at jeg skjønte omfanget av rettscenen. Jeg oppdaget Mitch Murder, The MIdnight, FM-84 og ble forelsket i scenen. Som du sikkert hører i min første EP hadde jeg mer av en R & B-stemning, sannsynligvis fordi jeg ikke hadde blitt formet av synthwave-scenen ennå.
KM: Hvem er musikalartistene som har hatt sterkest innflytelse på hvordan du nærmer deg musikk og musikkskaping?
DC: Prince er husguden min. Etter min mening er han den viktigste crossover-artisten. Alle og jeg mener alle har en Prince-sang som de synes er fantastisk. Jeg tør noen å lytte gjennom katalogen hans og ikke finne en sang som går rett i din kjerne. Jeg er ingensteds så talentfull som han var, men ingen er så jeg prøver å være interessert i enhver musikalsk sjanger og være åpen for all musikk. Heldigvis fikk jeg se ham bo i Gøteborg før han døde, og det var fantastisk. En annen hovedinnflytelse på meg er Ennio Morricone. Han har en utrolig følelse av melodi i sine score som jeg mener inspirerer mye av mitt instrumentelle arbeid, innenfor retrosporen eller med prosjektene jeg var en del av før NeverMann-eventyret.
KM: Fortell mer om hvordan det å lage musikk skjer for deg.
DC: Det starter stort sett med instrumenter. Jeg har jobbet mye med produsenten min Rickard Bonde Truumeel mye på NeverMann-prosjektet. For eksempel, på sangen min Andrea, skapte vi først en instrumental, så begynte vi å jobbe med sunget melodi og til slutt legge til tekstene. Jeg skriver ofte tekstene sist siden de er basert på lyden fra sangen. På Andrea følte vi plutselig at vi trengte det for å være en duett, så vi kalte en av Rickards samarbeidspartnere Hilda Denny og hun kom rett fra treningsstudioet og fremførte de mest fantastiske vokalene på stedet. Saksspilleren Anton Krutov knuste saksolo på sangen også. Det er alltid et samarbeid når du lager flott musikk. Noen ganger lager jeg sanger alene i studioet mitt, men jeg trenger alltid innspill fra andre for å bringe det til neste nivå.
KM: Hva har fremtiden for din musikalske karriere?
DC: Jeg har begynt å produsere for den svenske artisten ifred. Det er ikke synthwave, men det har en synthpop-lyd til det. Jeg har også noen samarbeid i verkene med andre synthwave artister som du vil få en smakebit på senere på året tror jeg. Jeg jobber også med en ny EP som forhåpentligvis kommer ut til høsten. Jeg er virkelig spent på å la dere høre det! Jeg har noen gode ting i verkene!
KM: Hvordan ser du dagens status for synthwave-musikk globalt?
DC: Jeg har nylig gått til Retro Future Festival i Malmö, Sverige. Det var et flott show som inkluderte NINA, Midnight Danger, Dynatron, Irving Force, Damokles og HyprDrivr. det var så tydelig at scenen er levende og levende med mange typer artister og lyder. Publikum var også ganske blandet og veldig entusiastisk. Risikoen, som med alle sjangre av musikk, er når det faller inn i å prøve å definere hva "ekte synthwave" er og hva det ikke er. Flott musikk er fantastisk musikk! Forhåpentligvis fortsetter vi å lytte og lage disse tingene til vi er i gravene våre. 60-talls lydmusikk har aldri gått bort, så hvorfor skulle synthwave ikke fortsette i fremtiden?
Jeg dro til The Midnight's show i København i februar, og ved å se på publikum var det ganske tydelig at de bryter gjennom og utover synthwave-scenen. Noen vil kanskje se det som et problem, men det gjør jeg ikke. Det er positivt for scenen! Det var forresten et fantastisk show! De hadde to falske saxspillere!
KM: Hva gjør du for å lade kreative batterier?
DC: Jeg tilbringer tid med barna og familien min. De bakker meg og gjør meg til et bedre menneske. Jeg løper mye akkurat nå og prøver å holde helsen min på et fornuftig nivå. Jeg ser også mye på filmer. Jeg hører på 80-tallet All Over- podcasten der de ser på alle filmene som ble utgitt teater i "States in the 80s", og jeg får mange tips om de filmene jeg aldri så på den gangen. Jeg anbefaler det sterkt!
