Queensrÿche - Dommen
Century Media Records, 2019
10 spor / løpetid: 44:18
Vi er nå tre album inn i Todd LaTorre-tiden fra Queensrÿche (eller "Queensrÿche 2.0, " hvis du foretrekker det), og helt fra første spinn i 2019-tallet The Verdict, er det klart at veteranbandet fortsatt vinner styrke. LaTorres innspillingsdebut med QR (2013s selvtitulerte album) antydet om den store ligapotensialet i den nye lineupen, men platen ble til slutt hemmet av den dempede, billige klingende produksjonsjobben. Heldigvis blåste 2015s oppfølging Condition Human forgjengeren totalt bort, med LaTorres kraftsentralvokal som ledet et band som hørtes mer fyrt ut enn de hadde gjort på år. Dommen plukker opp der Condition Human slapp, og selv om den ikke helt overgår det albumet, er det definitivt like høyt. Ikke verst for en gjeng gutter som forventet å falle flatt på ansiktet etter å ha avfyrt sin grunnleggende vokalist, lyriker og (påstått) tyrannisk herre, Geoff Tate, i 2012.
Selvfølgelig vil det alltid være naysayers som vil klage på at det ikke er "virkelig" Rÿche uten Tate, men stemmene deres blir færre og lenger mellom hver nye Queensrÿche-utgivelse. Ansiktet foran, sanne troende - det er en ny lensmann i byen!
"Levantens blod"
Albumet ..
Queensrÿche har bare to av sine opprinnelige medlemmer på The Verdict - gitaristen Michael Wilton og bassisten Eddie Jackson. Grunnleggende trommeslager Scott Rockenfield har vært på en frivillig hiatus siden fødselen av sønnen tidlig i 2017. Tidligere Kamelot-trommeslager Casey Grillo har fylt på for Scott når bandet drar på turné, trommeslageren under innspillingen av Verdict var ingen ringere enn Todd LaTorre selv, som tilfeldigvis er en erfaren skinsman så vel som en enorm talentfull vokalist. Ærlig talt, hvis det faktum at Todd også trommet på dette albumet ikke hadde fått så mye press, hadde jeg kanskje ikke en gang lagt merke til at det var en annen spiller bak settet. Mad respect til Mr. LaTorre, den metall renessansemannen!
Dommen ble produsert av Chris "Zeuss" Harris, som også jobbet med Condition Human, og han gir det nye materialet en passende glatt, men likevel også punchy og knasende lyd. Den nye platen sparkes i gang med leadoff-eposet "Blood of the Levant", et hardt og raskt metallsnitt som skal få fansens luftgitarer til å gå og pulsnivået heves. For de av dere som lurer på hva en "Levant" er, min gode venn, Dr. Wik. E. Pedia forteller meg at det refererer til en stor del av det gamle østlige Middelhavet, en region som er viktig i historiene om både islam og kristendom. Alt jeg kan si til det er "Ummm, ok, hvis du sier det."
Den raske "Man and Machine" er den neste, med gitarteamet til Michael Wilton og Parker Lundgren som går i stykker da LaTorre gråter for alt han er verdt over toppen. "Light Years" og "Inside Out" spretter med i et behagelig tungt, men likevel melodisk tempo, da smeller "Propaganda Fashion" pedalen til metallet igjen med den mest aggressive riffingen og trommingen på albumet.
Den dystre, edgy "Dark Reverie" ville ikke ha hørt malplassert i de roligere øyeblikkene av Operation: Mindcrime- tiden, og har et annet show som stopper vokalprestasjonen av LaTorre. "Bent" og "Inner Unrest" er et par middels, greie rockere som kanskje ikke hopper ut på lytteren, men de holder energinivået høyt, og fører inn i den skyhøye, merkelig tittelen "Launder the Conscience" (det er noen gode gitar-makuleringer på denne) før platen lukkes med den humørfylte, mellomstore prog-balladen "Portrett", et høydepunkt som føles som et tilbakeslag til den hellige Promised Land- tiden. Musikalsk har denne sangen litt av en Rush-stemning (for mine ører, uansett), og Todds vokale levering kanaliserer forgjengeren Geoff Tate mer på denne sangen enn noe annet sted på albumet, spesielt under refrengene. Det er en veldig fin blanding av bandets eksperimentelle fortid og dens hardere kanter, og det avslutter albumet på en tilfredsstillende måte.
"Man The Machine"
Summing It Up
Det er sannsynligvis ikke mye mer jeg kan si som vil overbevise "No Tate, no Queensrÿche" publikum, men for pengene mine er The Verdict en forbannet solid innsats som fremdeles finner veien inn i min spillende rotasjon måneder etter utgivelsen, og fortsetter å vokse på meg med hver lytting. Jeg har vært Queensrÿche-fan siden 1984, og det hjelper meg godt å høre at disse gamle favorittene fremdeles høres så ungdommelige ut og viktige etter alle disse årene. Dommen min er "kjøp albumet!"
