Simon Jones er en UK-basert synthwave-produsent. Musikken som han lager er full av "grus, forvrengning og spenning" og han sier at den må rocke. I et Skype-intervju diskuterte vi historien om hans musikalske opprinnelse, hans tilnærming til å lage musikk og de siste prosjektene hans.
Karl Magi: Hvordan kom du først til å lage musikk?
Simon Jones: Jeg begynte å lage min egen musikk på begynnelsen av 90-tallet. Det var rundt '92 eller '93 på Commodore Amiga. Det begynte da jeg hørte på videospillmusikk for Amiga. Det var gutta som Alistair Brimble og Chris Huelsbeck som lagde fantastisk musikk til disse spillene. Mange ganger spilte jeg spillene bare for å høre på musikken, og da ga noen meg en diskett med denne OctaMED tracker-programvaren. Jeg hadde ingen MIDI-tastatur og ingen ordentlige høyttalere, men jeg dykke rett inn i det.
Det fine med tracker-programvaren er at med all musikken i demoscenen, kan du se musikknotene rulle på skjermen, så det var som en utdanning for meg. Jeg så hvordan de karene jobbet og hva de gjorde. Jeg spilte bare notatene på et QWERTY-tastatur. Jeg kan fremdeles huske hvor notatene er. Slik ble jeg med musikk.
KM: Hva var elementene som trakk deg mot å lage synthwave-musikk?
SJ: Jeg elsker synthmusikk. Jeg vokste opp med Jean Michel Jarre og alle de tingene fra 70- og begynnelsen av 80-tallet. For meg var synthesizeren alltid hevn for nerdene. Det minner meg om det gamle temaet fra The Kids From “Fame”. Det starter med at nørdene som spiller en synthesizer og så blir alle med og de er alle ute på gaten og danser i trafikken. Jeg ønsket å være den fyren med synthesizeren og kontrollere hele mengden.
Musikken fra den gamle Dr. Who-serien også. Det var en gjeng som jobbet på BBC som kalte seg Radiophonics Workshop. De lagde alle lydeffektene og musikken til alle TV-programmene. Jeg så på en dokumentar om de gutta da jeg var omtrent ti år gammel, og jeg visste at det var dette jeg ville gjøre. Jeg ønsket å være en av de langhårede freaky-karene som oppretter alle disse rare lydene med all denne teknologien. Det var spennende da, og det fremhever meg fremdeles i dag. Det er noe annet som skjer der med de synthlydene som påvirker meg.
KM: Hvem er artistene du henter inspirasjon fra?
SJ: Jeg gikk gjennom en rock and metal-fase som folk flest gjør. Jeg hørte ikke på noen annen musikk på mange år. De to albumene som påvirket meg mest da jeg begynte å skrive musikk var Downward Spiral av Nine Inch Nails og Sixteen Stone av Bush. For meg må musikken rocke. Det er mennesker som lager helt nydelig musikk med synthesizere der ute, men jeg trenger den grisen, den forvrengningen og den spenningen. Jeg elsker store trommelfyll og nesten riff-lignende ting. Den må rocke og den må slå deg i ansiktet, så alt fra Metallica til Tool til Orb og Dead Can Dance. Alt som er organisk og grelt blir jeg påvirket av. Musikalsk sett er Jean Michel Jarre maestroen for meg. Følelsene han kan trylle frem er sinnssyke. Musikken frakter deg virkelig et annet sted.
KM: Fortell mer om hvordan du lager ny musikk.
SJ: Jeg setter meg bokstavelig talt ned foran den bærbare datamaskinen med et tastatur og blir der til det dukker opp noe som begeistrer meg. Det må begeistre meg, for hvis jeg ikke blir begeistret for det, vil ingen andre være det heller. Jeg er ustabil, jeg vil utsette meg, og jeg kjeder meg veldig lett, så hvis det ikke fungerer skal jeg skrape det og gå videre til noe annet. Når jeg først har fått den første gnisten, vil jeg ta den og gå så langt jeg kan med den.
KM: Fortell meg først om Underwerld og deretter om ditt pågående Destroy All Robots- prosjekt.
SJ: Hvis noen er i en dårlig situasjon eller går gjennom en vanskelig tid, er de i underverdenen. Underwerld er lydsporet som kommer til å pumpe deg opp og skyte deg opp for å komme deg ut derfra. Jeg ville ha noe som bare var fullt på, baller ut, i ansiktet ditt fra start til slutt. Uansett hvor du slipper inn i det albumet, kommer det til å være høy energi og i ansiktet ditt.
Destroy All Robots er noe jeg har ønsket å gjøre på veldig lenge. Jeg ønsket å bruke snakket ord sammen med musikk. Grunnen til at jeg ikke har gjort det før nå, er fordi så mange sa at de ikke likte å høre fortellinger med musikk. Folk elsker det eller så hater det. Ideen om det begeistret meg, og det er derfor jeg bestemte meg for å gjøre det. Jeg hadde denne ideen til et lydspor som forteller historien om den fremtidige krigen mellom robotene og menneskene som vi alle vet kommer!
Jeg begynte med ideen om å lage en trilogi så det ikke vil ta så lang tid, men det gikk ikke så bra. Jeg begynte å skrive musikken og så fant jeg en stemmeskuespiller på nettet. Han er en utrolig talentfull fyr som heter Tim Wells som er en skikkelig shakespearisk skuespiller. Jeg skrev noen ting ut og sendte det til ham, og fyren spikret det bare, så jeg tenkte at dette faktisk kunne være veldig bra. Det var så bra, måten han leste den på og måten han la vekt på forskjellige ord hadde en virkelig morsom følelse av det. En flott ting med synthwave-scenen er at folk ikke tar ting for alvorlig. Jeg elsket det han gjorde, og jeg tenkte: "Jeg må virkelig gjøre dette nå!"
Jeg er omtrent halvveis i det prosjektet. Det har tatt lengre tid enn jeg trodde det ville ta fordi jeg virkelig vil at musikken skal fungere på egen hånd også. Jeg planlegger å gi ut det med og uten fortellinger, slik at folk kan bestemme hva de vil. Dialogen må være helt riktig, ikke for mye og ikke for lite, så den kan fungere med musikken. Den er mest spent på et musikkprosjekt jeg har vært på lenge!
Jeg skal bare fortsette å lage musikk som interesserer og begeistrer meg. Støtten fra synthwave-samfunnet som lar folk lage musikken som de vil lage er fantastisk. Jeg trenger en tilbakemeldingssløyfe fra folk. Jeg vil ikke føle at jeg gjør dette på egen hånd. Det må være for noen å lytte til.
KM: Gi meg tankene dine om synthbølgesamfunnet?
SJ: Jeg var ikke klar over at samfunnet til og med eksisterte før for noen måneder siden da jeg bare hoppet inn på det på Twitter. Opprinnelig tok jeg en veldig kynisk tilnærming til Twitter fordi jeg bare ikke liker sosiale medier. Veldig raskt skjønte jeg, “Å heng litt! Dette er et veldig kult samfunn! ”
De var veldig støttende, hørte på tingene mine og twitret ting på nytt, og jeg har funnet noen fantastiske artister der de siste månedene. Kvaliteten på musikk og kvaliteten på produksjonen er gal. Det fikk meg til å jobbe hardere fordi jeg bare ikke visste at kvaliteten var så god som den er. Jeg kan ikke si nok gode ting om samfunnet. Det er en gruppe interessante mennesker som lager interessant musikk.
KM: Hva gjør du for å lade kreative batterier?
SJ: Camping! Det må jeg gjøre noen ganger i året, eller jeg mister skikkelig tomten. Jeg elsker å være der ute under stjernene med god musikk og en god bok. Selv et par netter der ute, og jeg føler at jeg har vært borte i en uke. Jeg tar notatboka mi og skriver fordi der oppe, under stjernene med et klart hode, kommer det bare så mye lettere.
