Dave Quanbury er en Winnipeg-basert sanger / låtskriver. Sangene hans utforsker den indre verden og berører sinnets følelsesliv. Hans siste album Still Life with Canadian er en utforskning av de komplekse følelsene som oppsto da han på grunn av innvandringsproblemer ble tvunget til å forlate Austin, Texas og flytte tilbake til Winnipeg. Jeg snakker med ham om hvordan han først ble forelsket i musikk, hvordan den kreative prosessen fungerer for ham og hans planer for fremtiden.
Intervju med Dave Quanbury
Karl Magi: Hvordan begynte du å lage musikk først?
Dave Quanbury: Jeg begynte å skrive sanger da jeg var rundt 18 år. Jeg var i et rockeband den gangen, så jeg skrev sangene for bandet. Jeg begynte å skrive sanger / låtskriver ting som jeg kunne spille på gitar. Jeg la ut en plate i 2003 kalt No Vacancy, og det var den første samlingen med sanger jeg hadde skrevet. Jeg skrev noen av dem på piano og noen på gitar.
KM: Snakk om temaene du liker å skrive sanger på.
DQ: Jeg ser alltid etter en emosjonell vinkel eller en interessant historiefortelling, så jeg tror at sanger kan falle inn i en av to kategorier i den forstand. Det er sanger som er av emosjonell art med en slags lengsel eller melankoli i seg. Det er sanger som også takler identitetskriser. Jeg liker også å skrive sanger om karakterer. Jeg var i et band som het Twilight Hotel, og fokuset for det bandet var å skrive sanger om ned-og-ut karakterer, om mennesker utenfor samfunnet. I det siste er jeg tilbake til å skrive de personlige, emosjonelle sangene.
KM: Hva er din innflytelse som låtskriver?
DQ: Det er den historiske påvirkningen fra de store låtskriverne som alltid har vært der som Tom Waits og Paul Simon. I nyere tid er jeg virkelig interessert i et band som heter The War on Drugs . Jeg tror det alltid er en kunstner for øyeblikket hvem jeg for tiden er i, og så er det disse andre påvirkningene som aldri vil forsvinne.
KM: Hvordan nærmer du deg prosessen med å skrive?
DQ: Mange mennesker har sin egen tilnærming, og min er vanligvis alt eller ingenting. Jeg vil gå gjennom perioder på måneder eller år der jeg ikke skriver noen sanger i det hele tatt, men da vil en slags bytte snu, og plutselig vil jeg bare skrive en hel haug med sanger. Alle sangene på albumet som jeg legger ut i april ble skrevet etter at jeg hadde hatt en forferdelig opplevelse og jeg var virkelig opprørt og deprimert. Alle sangene ble skrevet i løpet av åtte måneder etter hverandre. Disse sangene kom veldig fort og rasende for meg. Jeg skriver vanligvis en sang på en gang. Jeg snakker med andre mennesker, og det ser ut til at de bruker måneder på en sang, men for meg kommer det virkelig ut.
KM: Fortell mer om ditt nye album Still Life med kanadisk ?
DQ: I motsetning til at sangene ble skrevet veldig raskt, tok det faktisk lang tid å lage albumet, og det endret seg fra begynnelse til slutt. Da vi først begynte å lage versjoner av sangene, var jeg ikke fornøyd med hvordan de hørtes ut. Meg selv og produsenten Michael bestemte at vi måtte ta dem fra hverandre og bygge dem opp igjen fra bakken, så vi begynte på nytt på mange ting, og vi lagde to eller tre forskjellige versjoner av sangene. Som et resultat er jeg superfornøyd med albumet nå.
Når det gjelder temaene på albumet, hadde jeg en opplevelse der jeg fikk forbud mot å bo i USA. Jeg hadde flyttet fra Winnipeg, og jeg hadde startet mitt eget liv, men jeg ble tvunget til å komme tilbake hit og bo i foreldrenes hus igjen. Jeg mistet en stor del av uavhengighet og egenverd.
Ideen om telefoner ser ut til å vises i mange av sangene, blant annet fordi min kone og jeg brukte telefonen mye. Vi hadde et langdistanseforhold da jeg ble sparket ut av Austin. Jeg antar at det handler om ideen om å kommunisere og holde kjærligheten i live over avstander.
KM: Hva er din opplevelse av musikkscenen i Winnipeg i det siste?
DQ: Jeg hadde flyttet bort, og så mistet jeg kontakten med scenen. Da jeg kom tilbake hit, måtte jeg virkelig tvinge meg selv til å gå ut og koble til igjen med mennesker. Mange av stedene hadde stengt, og det var nye som ikke var der før. Det er en sterk scene akkurat nå, men det er vanskeligere å finne et publikum enn det pleide å være. Jeg satte opp et par show tidlig da jeg kom tilbake, og det var liksom en frekk oppvåkning for meg fordi jeg innså at folk ikke nødvendigvis bare kom ut for å se et show jeg holdt på med. Jeg måtte bli venn med andre artister og nettverk, begynne å gå på andres show.
Det var tøft fordi jeg følte meg veldig tilbakelent og flau over å være tilbake i Winnipeg fordi jeg var bekymret for at fordi jeg hadde forlatt folk ville tro at jeg syntes jeg var for kul for Winnipeg, så det har vært vanskelig. Jeg har ikke koblet på nytt med scenen så mye som jeg sannsynligvis kunne ha gjort.
KM: Snakk om planene dine for fremtiden.
DQ: Bortsett fra denne platen som jeg antar er soloprosjektet mitt, har jeg et messingband kalt Exile Brass Band. Det er trompet, trombone, saksofon og sousafon. Jeg spiller spillejobber i byen med dem. Akkurat nå er de separate prosjekter, men jeg vil slå dem sammen. Jeg vil ta dem med i samme band.
Når jeg gjør Exile Brass Band, er det veldig gøy og vi danser rundt, og jeg har en megafon. Når jeg spiller Dave Quanbury, har jeg en gitar, og jeg er på scenen som sanger / låtskriver. Jeg vil på en måte bringe disse to tingene sammen. Min visjon for fremtiden er å gifte seg med de to tingene som jeg antar betyr å lage litt kul, funky dansemusikk.
KM: Hvordan holder du deg inspirert og lader kreative batterier?
DQ: Jeg gikk tilbake til universitetet, så akkurat nå synes jeg det å være en inspirasjon med tingene du lærer og alle oppgavene. Musikk er hobbyen min, så fordi jeg spiller gitar og trompet, når jeg er lei av å skrive sanger, skal jeg spille trompet, og når jeg er lei av å spille trompet, skal jeg øve på gitar.
