Hay Fever er et innovativt bluegrass-band basert i Winnipeg, Manitoba. Bandmedlemmene har for det meste klassisk musikkbakgrunn, men får inn påvirkninger som inkluderer jazz, pop og countrymusikk.
Bandets forsanger og primære låtskriver Zohreh Gervais tok litt tid på å snakke med meg om bandets dannelse, hvordan de går ut på å lage musikk og deres inspirasjonskilder. Hun snakket også om temaene som er utforsket på Hay Fevers siste album, The River, og innspillingsprosessen for albumet.
Intervju med Zohreh Gervais av Hay Fever
Karl Magi: Hvordan kom Hay Fever i gang som band?
Zohreh Gervais: Maddy Hildebrand (bass) og jeg studerte musikk sammen på universitetet, så for noen år siden spurte jeg henne om hun ville starte et band. Jeg hadde faktisk aldri vært i et band før, og var veldig nervøs for å spille sangene mine med andre mennesker. Jeg hadde gjort mye arbeid som klassisk musiker, men jeg hadde aldri "satt fast" eller spilt i mindre formelle omgivelser. Hun gikk med på å humorere meg, og vi bestemte oss for å gå sammen for å spille noen av sangene jeg hadde skrevet. Da vi la Hay Fever sammen, innså vi at vi virkelig trengte en banjospiller. Jeg visste at Greg Hay spilte banjo, så vi kontaktet ham og brakte ham inn i bandet. Heldig for oss spiller han også dobro, mandolin og fele. Derfra brakte han Mason inn i bandet. Masons vår gitarspiller og den andre sangeren i bandet. Etter hvert møtte vi Ameena Bajer-Koulack, som ble vår viktigste fittler og som også spiller clawhammer banjo. Det faktum at tre av oss kan bytte instrumenter og vokal gjør det til en super morsom gruppe å jobbe med. Vi har mange instrumentalfarger å velge mellom for en gitt sang, som er en enorm bonus for meg som låtskriver.
KM: Snakk om de forskjellige påvirkningene som hvert bandmedlem bringer til Hay Fever?
ZG: De fleste av oss er klassisk trente musikere, men hver av oss kommer fra litt forskjellig bakgrunn. Jeg er veldig påvirket av tidlige jazzinnspillinger, western swing, western roots musikk / gospel, og av min "dagjobb" som sang klassisk kunstsang og opera. Maddy er en konsertpianist som vokste opp i det mennistiske samfunnet Steinbach utenfor Winnipeg. De har en sterk kormusikk-tradisjon der, så hun bringer mange interessante harmonier inn i bandet, i tillegg til et flott øre for harmonisk struktur.
Masons er et leksikon av countrymusikk og rock 'n roll. Han kan synge absolutt hvilken som helst sang av Neil Young eller Bob Dylan, Willie Nelson, Ian Tyson ... til og med utrolig obskure låter. Som den eneste av oss uten formell trening, bringer han mange spontane og uortodokse ideer til sangene våre. Han får oss også til å se ut og høres kjøligere ut enn vi faktisk er. Han var også den eneste av oss som visste hvordan vi skulle jobbe med mikrofoner og pickupper da vi begynte!
Pappa til Ameena (Daniel Koulack) er en av Manitobas fineste folkemusikere, så hun vokste opp med å bli lastet rundt til forskjellige festivaler og fikeleirer. Hun har spilt med noen av de beste folkemusikerne fra hele verden, så hun har et virkelig interessant sett med ferdigheter og fantastisk folkemusikk og fele-melodier i repertoaret sitt. Vi elsker at hun bringer det til bordet. Greg spiller bratsj i Winnipeg symfoniorkester, og han elsker virkelig bluegrass. Han bringer en mer formell idé om strukturen vi leter etter, så vel som nye ideer for instrumentering i bandet.
KM. Hvordan fungerer sangskrivingsprosessen for deg?
ZG: Jeg har skrevet sanger siden jeg var en liten liten gutt. De bare popper inn i hodet mitt konstant. For meg er det aldri et spørsmål om å ha en lyrikk eller en melodi. Ordene og musikken kommer sammen fordi rytmen på tekstene påvirker lyden til musikken. Sangskriving er en ganske organisk prosess for meg. Det tar meg omtrent en time å fullføre et sangutkast, så vil jeg finjustere tekster eller akkorder litt i løpet av de neste dagene når sangen legger seg.
Jeg liker veldig godt å skrive sanger i en bluegrass-påvirket stil. Måten sangstrukturen fungerer og det generelle lyriske innholdet i bluegrass-musikk, resonerer meg.
Jeg er noe begrenset av ferdighetene mine som en ganske forferdelig pianist, men jeg vet nok til å komme meg rundt et piano. Jeg skulle ønske jeg kunne spille gitar fordi det ville hjelpe mye. Å lære å spille gitar har vært på oppgavelisten min i mange år.
Etter at jeg har skrevet en sang, sender jeg dem vanligvis til Greg. Jeg sender ham et opptak av meg som synger og spiller piano. Når han får sangene, velger han instrumentene som han tror passer best. Jeg prøver å ikke gi ham noen ideer fordi jeg er nysgjerrig på å se hva han kommer opp med. Alle andre i bandet får også med seg ideene sine om instrumentene de vil høre. Greg ler alltid fordi vi går gjennom mange sanger, og jeg bare nedlegger veto mot sangene som ikke umiddelbart griper ham.
KM: Hva var temaene du ønsket å utforske på The River?
ZG: Bor i Winnipeg, det er denne konstante understrømmen av nyheter om savnede og drepte kvinner. Da jeg først flyttet til Winnipeg, var jeg vitne til at noen ganske voldsomme og voldelige ting skjedde med kvinner i nabolaget som jeg bodde i. Det var en ganske skissert del av byen. Det har alltid vært noe jeg har slitt med fordi jeg elsker å bo her. Jeg synes det er en fantastisk by og menneskene her er fantastiske, men det er denne mørke underbuken, et blint øye som er snudd.
Overalt hvor du går i Winnipeg er det veldig enkel tilgang til elven. Det er så grumsete og fylt med sediment at du kan legge noe i det, det er borte på 20 sekunder, og du kan ikke finne det for livet til deg. Det er skremmende. Jeg ville aldri la barna mine være i nærheten av elven.
Alle disse nyhetene kom ut, og jeg ble dypt påvirket av dem, så det var her inspirasjonen til sangen “The River” kom fra. Noen av de andre sangene som det første sporet på albumet "Break My Back" og "Old John" var også inspirert av disse nyhetene. Sangene gikk sammen fordi det var noe som sto for meg. De ble ikke skrevet sammen, men de er en del av den samme fiktive karakterens historie.
De andre sangene på albumet er tekstutdrag fra livet som ble fortalt fra en kvinnes perspektiv. Det er en sang om kjærligheten mellom en mor og et barn og en som snakker om vanskene i et ekteskap. Det er sanger om ting som folk hver dag tar tak i fra mitt perspektiv. Mason bidro med en sang til albumet som feil tilskrives meg. Han skrev "Realign", som er en sang som ble skrevet i forbindelse med samtaler han hadde hatt med naboen Percy, som er en overlevende boligskole. Det var kult å jobbe med den sangen og fortelle Percy historie i den.
Vi lagde en musikkvideo for The River også. Vi samarbeidet med Deco Dawson, en Winnipeg-filmskaper som er ganske kjent her og har laget noen internasjonalt anerkjente kunstfilmer og musikkvideoer for Metric. Han var fantastisk å jobbe med og virkelig levet opp visjonen vår for sangen .
KM: Hvordan fungerte innspillingsprosessen for The River?
ZG: Dette innspillet er første gang vi noen gang har jobbet med en produsent. Mason hentet inn sin gode venn Grant Siemens. Vi elsket å jobbe med ham, han var flott. Vi øvde tre eller fire ganger, og han kom inn og tok med gitaren sin. Han la til ting der han trodde vi skulle legge dem til og ba meg skrive et ekstra vers her eller der bare for å gjøre sangstrukturen glattere. Vi gikk inn i studio med ham og Shawn Dealey som var innspillingeniøren. De var virkelig fantastiske å jobbe med. Vi gjorde en super rask innspillingsøkt. Vi gjorde hele innspillingen på halvannen dag. Vi spilte inn fredag kveld, lørdag hele dagen og søndagen vi gjorde den første blandingen på sporene.
Det var virkelig interessant å se, i noen få økter som fulgte, hva Grant og Shawn ønsket å høre i et spor og hva Greg og jeg ønsket å høre i et spor. Greg og jeg har begge gjort mange klassiske innspillinger, så det ørene våre hørte på var ganske annerledes enn det Grant og Shawn vi lytter til. Jeg tror vi alle syntes det var en ganske interessant læringsopplevelse.
Vi hadde noen gode diskusjoner med å prøve å finne balansen under mikseprosessen. Vi har for eksempel et vakkert strengarrangement på The River. Shawn og Grant hadde egentlig ikke noen gang jobbet med et strengopplegg som det, så de ønsket at det skulle være høyt hele veien fordi de syntes det var så vakkert og så frodig. De ville ha den, men Greg og jeg var begge enige om at det ikke var en funksjon, det skulle bare være et bakteppe. Det er banjo som var innslaget. Vi måtte alle gå på akkord med forskjellige punkter til slutt, men vi har en rekord vi er veldig fornøyd med på slutten av det.
KM: Hva er Hay Fevers fremtidsplaner?
ZG: Vi har med vilje holdt tilbake fra å gjøre massevis av show og turnere fordi vi alle har travle solokarrierer som musikere, så det er veldig vanskelig å koordinere timeplanene våre. I sommer har vi en liten minitur til Clear Lake, Manitoba og rundt den regionen. Vi ser frem til å gjøre noen lave nøkkeljobber i sommer. Vi har jobbet med en haug med nye sanger, så jeg håper at vi har et nytt album i gang i løpet av det neste året. Vi har noen kule samarbeid som har å gjøre med forbindelsene våre til den klassiske musikkverdenen. Vi ser bare hvor ting går, tar det med ro og virkelig gleder oss til å skrive sanger og musikk sammen.
KM: Hvordan lader du kollektive batterier?
ZG: Alle av oss har forskjellige måter å gjøre det tydeligvis, men en av de overordnede følelsene vi har er at vi alle elsker å jobbe sammen, men så snart vi har for mange ting på gang, begynner dette prosjektet å føles for mye som arbeid. Vi startet Hay Fever som en måte å ha det gøy og spille kreativt med musikk på en helt annen måte enn vi pleier å gjøre.
Vi hadde nettopp CD-lanseringen for et par helger siden, og samme helg som vi spilte på Festival Du Voyageur, var det back to back-show. Det føltes bra fordi vi var veldig stramme, men etterpå var vi som: “Ikke mer av dette! Vi trenger bare å gjøre andre ting på en stund. ” Vi kommer sammen igjen for å begynne å spille med noe nytt materiale så snart vi føler oss fulladet.
For noen av oss betyr det å reise, for andre betyr det å jobbe med helt andre prosjekter. Alle av oss elsker mat, så å spise og bake sammen er vår favoritt ikke-musikalske måte å lade opp som gruppe på. Greg lager de mest fantastiske bagels, og vi har hatt mange bandøvelser med kakebakst i ovnen. Et band som baker sammen holder seg sammen, ikke sant?
