Raydar (Lawrence King) er en kanadisk synthwave-artist som skaper musikk påvirket av sin nostalgi for 80-tallsfilmer sammen med en interesse for å lage musikk som stemmer med hans personlige syn på elektronisk musikk. Jeg snakket med ham om hvordan han kom i gang, kildene til kreativ inspirasjon og hvordan han jobber med å lage ny musikk.
Karl Magi: Hvordan ble du interessert i å lage musikk til å begynne med?
Lawrence King: Jeg skrev musikk og spilte i band gjennom videregående. Jeg var aldri interessert i elektronisk musikk før slutten av videregående. Jeg tok noen blandede medieklasser, og de viste oss grunnleggende programvare for musikkproduksjon som FL Studio og Logic. Vi lærte å spille inn band, og det var hvordan jeg startet med elektronisk musikk. Jeg kom inn på Deadmau5, men jeg ante ikke hvordan elektronisk musikk ble produsert eller skapt.
Min venn hadde en sprukket versjon av FL Studio som han la på familiecomputeren min. Jeg bare snakket bort på det, laget falske små sanger, og etter hvert kjøpte jeg Logic, som var når Raydar-tingene begynte å skje.
KM: Hva var det som trakk deg mot å lage retrobølgeovn / synthwave-musikk?
LK: Det kommer fra en kjærlighet til 80-tallsfilmer fordi jeg virkelig liker følelsen av nostalgi. Hele ideen bak Evil Squad var en hyllest til retro skrekkfilmer. Jeg ble virkelig inspirert av John Carpenter. Egentlig var det Lazerhawks album Skull and Shark som var en ganske stor inspirasjon for meg.
Jeg visste ikke om NewRetroWave på lenge, selv om jeg hørte på mye av den musikkstilen. Jeg besøkte nettstedet deres fordi jeg prøvde å sende musikken min til etiketter. Jeg har musikk fra da jeg gikk på videregående på et Toronto-basert label som heter Bug Eyed Records. Det gikk aldri noe sted, men det var noen få singler og en EP jeg la ut med dem. Dette var mine første opplevelser med noen form for etikett.
NewRetroWave virket bare mer tilgjengelig, så jeg prøvde å lage en retro-klingende sang, selv om jeg ikke hadde den lyden så full som jeg er nå, men de likte den og de spurte om jeg hadde mer musikk. Jeg jobbet med den første Evil Squad- EPen, så jeg sendte den bort til dem, og de likte den og la den opp på YouTube-kanalen deres. Helt siden den gang har jeg hatt et ganske godt forhold til NewRetroWave.
KM: Snakk om noen av temaene og ideene du utforsker i musikken din.
LK: På mitt første album i full lengde på NewRetroWave prøvde jeg å lage en lyd som var litt mer tro mot det jeg hadde tenkt å lage med elektronisk musikk, mens den første Evil Squad EP var mitt forsøk på å være virkelig på nesen med den synthwave-stilen. Nå som jeg hadde foten inn døra, ville jeg ta det jeg hadde lært av å gjøre det og gjøre noe mer tilgjengelig, ikke bare rett opp mørk, tung synthbølge. Jeg ser alltid på meg selv som den minste synthwave-y synthwave artisten.
Med det albumet prøvde jeg å starte med litt mellow og det blir litt tungt i midten med sanger som Beatdown og Cut Lip og så platåer det tilbake til noe mer mykt. Jeg prøver å se på albumene mine som en historie. Jeg prøver å forestille meg hvordan en fremmed for musikken min ønsker å høre på den, og det er hvordan jeg brikker albumene sammen. Det er sjelden at jeg bare har en offshot på en tilfeldig sang og legger det opp. Jeg prøver å pakke tingene mine på en metodisk måte.
Jeg jobber med et andre album i full lengde som jeg ikke har presentert for NewRetroWave. Jeg har en fortelling i tankene for det. Det er litt av en romantisk historie om kommende aldre.
KM: Hvordan fungerer prosessen med å lage ny musikk for deg?
LK: Det starter egentlig aldri med en ide på forhånd. Mange ganger starter det fra å åpne opp et prosjekt, kanskje legge ned noen trommer og tulle med en synthesizer. Jeg blir utmattet veldig raskt og lukker opp prosjektet. Mange av de gangene skjer det bare ved å tulle rundt og finne noe jeg liker om det jeg har jobbet med og bare begynne å bygge det opp. Jeg kan bygge opp deler av en sang i forskjellige arrangementer eller kanskje bygge opp tre forskjellige sanger i ett prosjekt og kanskje bare plassere dem fra hverandre veldig langt på tidslinjen. Jeg får se hva jeg liker med hver av disse tingene, og kanskje innlemme dem sammen. Det er alltid en annen prosess.
For eksempel på det nye albumet jeg jobber med, er det en sang som er inspirert av Black Mirror-episoden kalt San Junipero . Det er en veldig melankolsk, mørk sang. Jeg får bare inspirasjon fra så mange forskjellige steder. I så fall var det det estetiske som episoden hadde som inspirerte meg. I andre tilfeller kan jeg bestemme meg for at jeg kanskje vil lage en veldig tung sang, eller at jeg skal spille med en syntetisk hornlyd eller elektronisk piano for å komme på noe kult.
KM: Hva er dine synspunkter på elektronisk musikk generelt og synthwave-musikk mer spesifikt?
LK: Jeg er egentlig ikke den største fanen av elektronisk musikk generelt, spesielt for noen som lager den. Jeg har aldri vært i den scenen i det hele tatt. Det jeg liker med elektronisk musikk, og det som inspirerte meg til å lage den, var handlinger som Deadmau5, Justice og Daft Punk på grunn av innovasjonen de brakte til live show og måten de fungerer på. Det var kjempebra å kunne se Deadmau5 live streaming fordi det ikke var noe mysterium. Han prøvde å trekke de veggene rundt musikken.
Den elektroniske musikkscenen er vanskelig å navigere for meg. Det gjelder spesielt for noen som spiller i band. Jeg kommer fra mer av en punkrock-bakgrunn, så når det gjelder å få spillejobber, er det vanskelig å prøve å tilnærme seg det som en elektronisk musiker i motsetning til som et band. Alle tror bare du er en DJ, og det er helt annerledes.
Så langt synthwave passer inn i det, har jeg hatt større suksess med å gjøre elektronisk musikk på egen hånd enn å gjøre bandene mine, men jeg føler meg veldig isolert fordi jeg har en vanskelig tid med å bli fordypet i den scenen på samme måte som jeg ville gjort med et band. Selv nå har jeg ennå ikke funnet et synthwave-samfunn i Toronto. Den er der, og jeg må finne den, men mye appellerer den egentlig ikke til meg.
KM: Hva er de nåværende prosjektene dine, og hva har du i tankene for fremtiden?
LK: Jeg gir meg opp for et album i full lengde som er mer i hjørnet av Neon Graffiti . Jeg har omtrent halvparten av det gjort i en demo-form, men det jeg ønsket å gjøre med dette albumet var å lage et skikkelig retro-album. Jeg mener ikke retro bare i den forstand at det høres ut som det kunne ha vært fra 80-tallet. Jeg ønsket å lage et album der alle stilkene og sporene ble overført til analog innspillingstape. Det ville være en lang prosess, men det er det jeg jobber mot. Jeg gjør alt klart, og det er et studio som jeg har spilt inn før med bandet mitt. Produsenten der gjør mye analoge ting, så jeg har snakket med ham, og jeg kan komme dit litt tid fremover og få alt spilt inn til analogt bånd. Jeg synes det ville være ganske pent. Det vil være som å jobbe bakover på en måte. Det handler om å eksperimentere. Det ville være interessant å lage albumet med alle de avanserte verktøyene jeg har til disposisjon og deretter regres til tape.
KM: Hvordan lader du kreative batterier?
LK: Noen ganger er det tøft. Det er bare noe du takler. Jeg har ikke jobbet med Raydar-ting på en solid måte på omtrent en måned nå. Jeg har holdt på med andre ting, men det kommer og går. Det er dager hvor jeg kurerer spor til et punkt hvor jeg får ideen over noen dager. Det er andre dager hvor jeg skal jobbe med sanger jeg startet for mange år siden, selv før Neon Graffiti kom ut. Noen ganger blir du rammet av bølger av kreativitet og noen ganger åpner du opp et prosjekt, lytter til det en gang og lukker det igjen.
