Ferus Melek er en finsk synthbølgeprodusent som lager det han kaller "pre-apokalyptisk synthmusikk" som har en retro 80-talls stil. I et e-post intervju diskuterte vi påvirkningene hans og tilnærmingen til å lage musikk. Vi snakket også om hans siste album We We Belong Here.
Karl Magi: Hvordan ble lidenskapen din for å lage musikk først tent?
Ferus Melek: Jeg var en ganske typisk gutt som hørte på hva jeg kunne. Etter å ha lagt et stort press på faren min, kjøpte han meg Commodore64, som var inngangsporten til syntetiske lyder. Til å begynne med spilte jeg bare spill, men ganske snart skjønte jeg at jeg var mer trukket av de fengende spilltemaene som er komponert av legender som Rob Hubbard, Martin Galway og Ben Daglish. Så fant jeg litt crappy musikkprogramvare og begynte å lage mine egne små melodier.
Senere begynte jeg å spille i typiske skoleband, mest trommer og bass. Etter hvert endte alle disse bandene opp med å bli døde og begravet, så jeg gikk tilbake til verden av synths og sequencers, men ånden for musikk gikk tapt. Jeg solgte alt utstyret mitt og glemte musikken helt i nesten et tiår, helt til flammen ble gjenopptatt i 2016.
KM: Hva er elementene i synthwave-musikk som trakk deg til å lage den?
FM: Du kan si at synth er min første kjærlighet, fordi jeg begynte å lage musikk i '86 med veldig enkle syntetiske lyder som jeg sa ovenfor. Det er på en måte å komme tilbake til noe kjent og likevel gjøre det veldig annerledes, men jeg vet ikke om jeg noen gang virkelig tok en bevisst beslutning om at synthwave var noe jeg ønsket å gjøre, det var mer at musikken min har noen synthwave-elementer som ser ut til å være egnet for synthwave-publikummet. For meg er det i utgangspunktet bare synthmusikk, jeg trenger ikke flere merker for meg selv.
KM: Hvem er artistene som har inspirert deg som musiker?
FM: Det er så mange, og de fleste av dem er ikke engang synth-relaterte. Jeg liker komponistene som har evnen til å bygge egne verdener som de ikoniske spillmusikkomponistene som jeg allerede nevnte, men også artister / band som Nik Kershaw, Ultravox, Duran Duran, Goblin, John Carpenter, Vangelis og Jarre. Ikke glem de tyngre påvirkningene som Black Sabbath, Kiss, Mötley Crüe og Iron Maiden. For et rot egentlig!
KM: Generelt sett, hvordan skal du lage ny musikk?
FM: Det er annerledes hver gang jeg antar. Noen ganger treffer et kort stykke melodi eller basslinje tankene mine, og jeg legger det ned. Noen ganger får jeg bare en ren 4/4 takt og begynner å klemme noe over det. Det er faktisk flott at det ikke er noen formel for inspirasjon.
KM: Fortell mer om Decay of the Mainframe. Hva er ideene bak det, og hvordan utviklet det seg?
FM: Det er et sted som heter Octoparis i en fjern fremtid. Mennesker, både levende og døde, er for lengst borte, og den onde hovedrammen styrer det globale nettverket av datamaskiner. Inntil en dag ...
Hvis vi dykker inn i konseptet med den dramatiske strukturen (som har seks forskjellige faser), er det ganske åpenbart at du kan bruke det for å lage en EP ved å starte fra introduksjonen og ende med oppløsningen. Det hadde jeg i bakhodet da jeg skrev seks sanger til albumet, men jeg måtte ta en sang ned fordi den bare ikke fungerte med de andre. Når jeg ser tilbake etter et år etter utgivelsen, føles det fremdeles veldig sammenhengende som en helhet (og hvis du hopper over det 'a', er det uttalt 'drittsekk' ... vel ...)
KM: Fortell oss noe om det kommende albumet vi ikke hører til her ?
FM: Jeg vil gi den ut 19. juni og den har ni sanger med en total kjøretid på 28 minutter, så det er virkelig enkelt å høre og glemme… eller fortsette å gjenta mener jeg!
Det er ikke noe stort tema denne gangen, bare de beste sangene som jeg skrev mellom desember 2018 - mars 2019. Lyden jeg så etter er mer organisk enn før, og med påvirkningene gikk jeg enda lenger enn på 80-tallet. For første gang lagde jeg også noen sanger ved å jamme med forskjellige instrumenter. Tematisk sett ligger den dystopiske fremtiden igjen for nå, da jeg reflekterte mer over hva som skjer i verden i dag. Dermed kan det emosjonelle området på albumet bli enda større enn tidligere.
Så jeg tror dette er en veldig annen type dyr enn Decay of the Mainframe, som jeg ikke ønsket å lage om igjen. Jeg ville bare ha det morsomt og det gjorde jeg virkelig.
KM: Hva er dine fremtidsplaner for din musikalske karriere?
FM: Jeg har for mange planer i livet mitt allerede, så jeg har prøvd å legge mindre planer med musikken min, men min kortsiktige plan er å gi ut mitt første album i full lengde i juni med en slags promo-video og etter det vil jeg begynne å bygge mitt live-sett. Forhåpentligvis får jeg min første spillejobb i 2019.
KM: Hva synes du om tilstanden til synthwave-scenen i det siste?
FM: Jeg vet ikke, jeg har mye å ta igjen! I 2019 har jeg stort sett bodd isolert på grunn av albumskriveprosessen, så jeg er egentlig ikke på kartet. Jeg tror det er mange gode synthwave-sanger rundt, men mindre morsomme synthwave-album. Artistene ser ut til å være mer produksjonsorienterte geeks sammenlignet med andre sjangre på bekostning av faktiske sangskriverferdigheter, og det er noe vi bør øve mye mer på.
Produsenter liker å snakke om de siste lekene sine, men for meg er det mer interessante temaet hva som fikk deg til å gjøre sangen og hva den får deg (og meg) til å føle, ikke så mye den tekniske siden. Når du får en rik og interessant komposisjon, tar det mye press fra produksjonen, men hvis komposisjonen din er kjedelig, repeterende og helt tom, har du mye arbeid å gjøre for å få lytteren begeistret.
KM: Hvordan lader du kreative batterier?
FM: Jeg vet ikke, lader jeg i det hele tatt? For meg skjer det ved å gjøre noe annet helt eller ikke gjøre noe i det hele tatt, noe som tydeligvis er jævlig vanskelig, men jeg blir bedre på det. Jeg er ikke den første personen som finner kreativitet ut av ensomhet og kjedsomhet. Sinnet begynner å skape historier når du har null stimulering rundt deg.
