Hunter Complex produserer krokig syntetisk bølge som maler filmbilder med sin bruk av et bredt utvalg av synthdrevne farger og teksturer. I dette intervjuede intervjuet forteller han meg om sine kreative inspirasjoner, hans tilnærming til å lage musikk og snakker om Open Sea-albumet hans.
Karl Magi: Hvordan ble du først lidenskapelig opptatt av musikkskaping?
Hunter Complex: Jeg tror jeg var omtrent syv år gammel. A-ha slapp nettopp Hunting High and Low, og jeg ville spille synths akkurat som Magne Furuholmen. Foreldrene mine fikk meg et lite Yamaha-tastatur, og da jeg kjøpte det første dobbeltbånddekket, fant jeg ut hvordan jeg skulle gjøre dub-opptak og hvordan jeg skulle spille inn en lyd over en annen. På grunn av forskjellen i hastighet på båndet var ikke lyden alltid i harmoni, men det gjorde ikke noe for meg, jeg kunne endelig lage. Og etter det sluttet jeg ikke. Jeg har laget mye musikk hele livet, men jeg føler at med Heat og Open Sea endelig gjør jeg det jeg ville gjøre hele livet. Men A-ha gjorde en dyp innvirkning på meg. Jeg har nylig gått helt vill i sporet deres Rolling Thunder, det samme gjelder Wild Horses av Gino Vannelli. Det er musikk som vil endre perspektivet ditt på ting, på livet. Det er musikken du føler i tarmen. Det har jeg nylig fått fra albumene Heaven in Las Vega av Cocteau Twins og UFOF av Big Thief. Musikk er så kraftig.
KM: Fortell mer om hvilke elementer og ideer i synthmusikk som trakk deg til å lage den?
HC: Synter er ren magi. Tilbake på åttitallet hørte jeg mye på Jean Michel Jarre og Vangelis. De skapte helt nye verdener med lydene fra synthesizerne sine. Og synther gjør det fortsatt for meg. Jeg liker virkelig å gå gjennom forhåndsinnstilte banker og la en lyd ta meg et sted.
KM: Fortell mer om hvordan du lager ny musikk?
HC: Jeg starter veldig intuitivt med en akkordprogresjon eller en melodi, og jeg lar det bare skje. Derfra og ut begynner jeg å bygge et spor. Jeg er en sucker etter kroker. Sporene mine må ha kroker. Det var det jeg fikk fra Robert Pollard fra indie-rockebandet Guided by Voices. Han er kongen av kroker.
KM: Snakk med meg om Open Sea-albumet ditt. Hva er ideene bak det, og hvordan gikk du ut med å lage det?
HC: Open Sea startet et som et fiktivt lydspor til romanen Neuromancer av William Gibson. Verden han skaper i tankene dine er fantastisk. Night City, det første sporet på albumet, er en referanse til et sted i boken. Den er mørk, dyster, neon, futuristisk, asiatisk, som Ridley Scotts film fra Black Rain fra '86 med Michael Douglas, men enda mer øde og fordrevet. Jeg gjorde et annet spor om Neuromancer, Television Sky, men det passet ikke med resten av sporene på albumet og havner på EP som kommer ut tidlig neste år. Open Sea utvidet etter hvert i smaker og farger. Det er et spor om arkitektur ( Original Vision ), som bor på Mars eller en hvilken som helst annen planet ( Account of the Moon ), rovfugler ( Crows Zero ) og spenningen i storbyen og søken etter surret ( Chase Manhattan ).
KM: Hva har fremtiden for din musikalske karriere?
HC: Oppfølgingen til Open Sea vil være ute i januar. Det skal hete Dead Calm and Zero Degrees. Det er tvillingplata til Open Sea. Sangene oppsto omtrent på samme tid, men jeg avsluttet dem senere. Men tematisk og følelsesmessig er de veldig knyttet sammen. Det ville være et perfekt dobbeltalbum. Det siste sporet på Dead Calm ender med regnet og melodien til det første racket til Open Sea er virkelig proggy, For tiden jobber jeg med platen etter det. Jeg fikk mange nye synter det siste året, så lyden min vil gradvis endres, men jeg bruker også mer improvisasjon i disse dager. Jeg har blitt en bedre spiller, så hendene mine gjør det som mitt hjerte vil at de skal gjøre. Det høres kanskje litt ullent ut, men jeg føler meg virkelig på den måten.
KM: Gi meg tankene dine om hvordan det går med den globale synthmusikscenen? Fordeler og ulemper?
HC: Det lages mye vakker musikk med synthesizere i disse dager. Etter at gitaren dominerte 90-tallet, er synths ikke lenger bare en nyhet. Jeg er en stor fan av det britiske merket Burning Witches Records. De gir ut plater av synth-artister som ikke er sjangerspesifikke. De er ikke syntetisk bølge, dampbølge eller hva som helst bølge, de prøver bare - som meg selv - å lage god musikk først og fremst ved å bruke synths, men de viker ikke unna å bruke analoge instrumenter som perkusjon, gitar, piano, osv.;
Som kunstner bør du suge opp alle innflytelser og løpe med dem. Du kan høre når en artist lager musikken sin med et museklikk eller faktisk spiller tingene selv. Jeg liker sistnevnte bedre. Musikk må være organisk. Selvfølgelig kan du kvantifisere deg selv. Jeg er ikke den strammeste musikeren selv, men det at musikken er skapt med hjertet og ikke sinnet er så viktig. Jeg er også en stor fan av albumformatet. Mange artister i synthscenen slipper bare enkeltspor. Det kunne jeg aldri gjort. Sporene mine trenger hverandre for å skape et større bilde.
KM: Hvordan gjenoppmuntrer du deg kreativt?
HC: Kjøp nye synther og prøv å ikke sove for mye! Jeg lager mine beste ting når jeg er halvveis våken. Også liker jeg å se mye på filmer, og lese bøker. Hvis du ikke kan reise hele året, skal du bruke kunst for å få nye opplevelser og for å komme deg ut av komfortsonen din. Og alle vennene mine er musikk, film, kunstelskere. Vi mater hverandre med nye ting. Det er avgjørende.
