Mirage i er et album som virkelig har en viss kvalitet på uvirkelighet som flimrer på kantene av oppfatningen. Baldocaster lager vignetter av andre verdensomspennende steder på dette albumet som mesh for å danne en sammenhengende helhet. Dette er et album som er i strømmen av synthwave, men det etablerer en unik lyd som overskrider klisjeen og derivatet.
Mirage er forhindret av en drømmeaktig oppfatning av verden. Hvert spor ser ut til å utforske en annen verden og tilstand av å være. Det er en generell følelse av å bevege seg over unike soniske landskap som i sin helhet føles som noe sett gjennom miragen som albumet heter.
De vanlige soniske elementene som binder Mirage sammen, kommer fra en følelse av at alle de forskjellige musikalske elementene beveger seg gjennom ekspansive rom. Det er lange feie notater og akkorder som driver gjennom hvert spor for å etablere den sensasjonen sammen med måten alle sporene genererer en følelse av glatthet fra flytende dyp bass og trommer som ikke er for tunge. Jeg setter pris på at mens hvert spor har en annen følelse, er den samlede produksjonen konsistent fra spor til spor.
Til tross for følelsen av uvirkelighet som Mirage genererer for meg, er melodiene som Baldocaster skrev ganske reelle og solide i sin kvalitet. De utforsker et bredt spekter av følelser, men hver av dem er godt utformet og engasjerende. Noen har en veldig varm og skånsom kvalitet, andre brenner over av energi, og mange blir også irritert av en understrøm av melankoli. Uansett, Baldocaster har et talent for melodisk forfatterskap som han ikke er sjenert med å utforske på dette albumet.
Nå vil jeg snakke om sporene på Mirage som jeg følte var mest overbevisende og diskutere elementene i hver av dem som bidro til den følelsen for meg.
Hovedmelodien i “Curse This Castle” er resonant og litt reverberant. Sporet er fullt av chiming synths, en aktiv bassline og energisk slagverk. Den har varme synth-akkorder og flytende pulseringer som beveger seg over den brokete basslinjen og støtterytmen. Den høye, klokkeaktige synthtonen som kommer inn i sporet, kontrasterer fint til alle vasker av synthlyd. Den drifter kort før den energiske hovedmelodien skyver gjennom og driver sporet fremover. Når sporet slutter, får vi flytende arp og melodien med dype bassbrønner under seg.
“Before Dawn” etablerer en kraftig rytme sammen med sin dype bass. Melodien i dette sporet synger ut, full av liv. Det er et spor som tvinger hodet til å nikke, men det er gitt en viss mildhet ved å sveipe synthlyder og den generelle glattheten til sporet. Jeg nyter også den ganske transcendente følelsen av syndene mot slutten av banen før den kommer tilbake til den etablerte banen.
Det er en lett gnist av synths å starte "Fjærvekt" før solid bass og funky-følelse perkusjon kommer inn i sporet. Den engasjerende melodien spilles på en synth som har en kor kvalitet som ser ut til å understreke den håpefulle følelsen som skapes i den melodien. Dette sporet har et spor som jeg virkelig kunne sette pris på, og hele sporet danser og virvler rundt og føles faktisk fjærvekt.
Melodien i “Traversal” genererer en følelse av å krysse, å hoppe fram og danse gjennom sporet. Jeg følte at Baldocasters melodi hadde en seirende og inspirerende kvalitet ved den, som virkelig ga positive vibber. Dette er et spor som låser alle soniske elementer når det løses opp til en åpen og ekspansiv lyd. Det er en sang som får meg til å tenke på et eventyr i noe fremmed land, og krysse ny utsikt.
Som en helhet er Mirage et album som fraktet meg. Baldocasters melodiske forfatterskap og det kollektive lydbildet i alle sporene malte sterke bilder og holdt hjernen min fokusert på disse bildene gjennom hele tiden. Jeg bare lukket øynene og tillot meg å reise en stund, slappe av inn i albumets lydens verden.
