Raven She Hollers er en gruppe på tre kvinner som spenner over generasjoner og skaper musikk inspirert og informert av et mangfold av røttemusikk. Joys Dancer, Nissa Shiell og Chandra Pederson blander stemmene sine i varme harmonier som viser frem både originale sanger og tolkninger av flott gammel tid og folkemusikk.
Jeg snakket med Joys Dancer om hvordan bandet kom sammen, hvordan de skaper musikk sammen og hvor de finner inspirasjon til å lage ny musikk.
Karl Magi: Fortell om hvordan Raven She Hollers kom sammen som et band.
Joys Dancer: Jeg bor i et forsettlig samfunn / kooperativ her i Saskatchewan sentrum. Jeg var et av de opprinnelige medlemmene i samfunnet da det startet på begynnelsen av 70-tallet, og Nissa, en av mine bandkamerater, er datter av et av parene som var her fra ganske nær begynnelse, så hun ble oppvokst her. Hun var en av mine eldste datters beste venner. Da hun ble voksen, valgte Nissa og partneren også å komme hit. Jeg har kjent henne mesteparten av livet. Chandra er det tredje medlemmet av bandet, og hun og familien flyttet hit for ti år siden. Vi møtte henne gjennom en samfunns delt landbruk gruppe. Vi koblet oss og dro til en potluck kveldsmat hjemme hos henne, vi begynte å spille musikk etterpå og det ble tydelig at vi trengte å følge opp det. Stemmene våre smeltet veldig godt sammen, og hele tilnærmingen til musikk så ut til å være veldig kopasetisk.
KM: Hvordan nærmer du deg musikk som gruppe?
JD: Vår tilnærming til musikk i bandet er å virkelig hedre hverandres plass i musikken, smake på musikk og hva vi hver og en gir til bandet. I vår praksis og i våre forestillinger, tar vi svinger. Vi tar svinger med sangene vi bringer, med å ta ledelsen og de to andre medlemmene ser hvordan vi kan støtte den sangen på beste måte. Den største lidenskapen vår er harmoni, og vi gleder oss veldig over å jobbe videre og utarbeide harmonier. Vi ønsker å finne det søte stedet når de tre stemmene våre smelter sammen og finne det vakre stedet som virkelig solid harmoni skaper.
Vi har lignende smak, men hver av oss bringer noe litt annerledes til musikken. Jeg er den eldste og kommer fra en bakgrunn av gammel tidmusikk. Jeg spiller fem strenger fretless banjo og det er der hjertet mitt ligger selv om jeg setter pris på alt. Nissas største stilistiske påvirkning er blues, jazz og country. Chandras familie spiller gammel tidmusikk av alle slag. Hver av oss bringer disse innflytelsene til bordet, og vi skriver alle sanger.
Vi bringer alle sanger til bordet. På vårt andre album er to av sangene sanger som jeg skrev, men Nissa tar ledelsen på den ene og Chandra tar ledelsen på den andre. Personen som skriver sangen, synger ikke alltid sangen. Vi har ikke kommet dit ennå, men vi har snakket om samarbeid om å skrive, men det er noe vi ønsker å utforske.
KM: Hvordan fungerer prosessen med sangvalg og utvikling for deg som band?
JD: Vi går sammen, vi kommer i en kram og en av oss vil ta med en sang. Personen som hadde med seg sangen vil synge den, og noen sanger faller bare på plass. For eksempel brakte Nissa Columbus Stockade Blues til bordet, så Chandra og jeg begynte å spille sammen med henne. Alt falt på plass på det tidspunktet. Harmoniene falt på plass, og det var enkelt. Noen sanger er bare sånn. En av sangene jeg skrev, Gonna Miss You, var en sang som de umiddelbart kunne plukke opp og finne harmoniene når jeg sang den for dem. Vi måtte aldri finjustere det, det var greit der.
Det er andre sanger som du virkelig må jobbe med til poenget med å skrive ut notasjonen for harmonier. Noen sanger er litt vanskeligere for å finne harmoniene og trene instrumenteringen, men vi kommer inn i kosa vår og vi jobber med det. Noen ganger må vi gå gjennom not for not for å spikre den og finne det søte stedet. For meg er min favorittdel av det hele det intense arbeidet vi må gjøre noen ganger. Det er hardt arbeid, men vi er så full av glede når vi endelig treffer den.
Når det er forestillinger eller innspillinger, har vi vårt eget lydutstyr, så vi jobber med musene, spiller inn og lytter tilbake til det fordi det ikke alltid er det vi tror det er. Det har vært en læringsprosess gjennom innspillingen av våre to album.
KM: Fortell mer om det siste albumet ditt Star Gaze.
JD: Det vi lærte fra vårt første album er at vi trodde vi var klare til å gå inn i studio og det var vi ikke. Jeg mistenker at det er en vanlig oppdagelse for band. Denne gangen fremførte vi sangene veldig mye før vi gikk inn i studio, så det var en mye jevnere opplevelse denne gangen. Når vi virkelig fikk jobbet med albumet, skjønte vi at det var sanger som trengte mer arbeid. Vi begynte å jobbe med de mest solide sangene, og det fulgte derfra.
Vi har veldig lykke til å jobbe i studio med vår kjære venninne Liza Holder som bor et par timer fra oss og hun har et studio i huset sitt. Jeg har kjent henne siden hun var liten. Hun og Nissa var venner som vokste opp. Det har vært fantastisk å jobbe med henne. Hun har uendelig tålmodighet og er veldig støttende.
Vi hadde fire artister (Nissa, Sherron Burns, Oriol Dancer og Birgit Lessing) som arbeidet med å lage et "cranky theatre" ut av sangen Darlin 'Corey fra Star Gaze. Et sprøtt teater er en tyve fot lang papirrulle som historien om sangen er malt på. Rullen er viklet på to trekanter som er en del av dette teateret. Proscenium for teateret var laget av en gammel metallkoffert som hadde et åpningskutt i den for å lage scenen. Historien er svekket på trehyllene og sangen spilles. Det er et annet stykke av det som skjedde med dette albumet og denne sangen. Sherron Burns 'sønn Sam er akkurat i ferd med å fullføre på filmskole, og han har laget en video av Darlin' Corey og laget av det cranky teatret.
KM: Hva er dine synspunkter på folkemusikk / rootsmusikscenen i Saskatchewan?
JD: Jeg ser spesielt på noen av de unge musikerne på dette tidspunktet. Jeg tenker på Northern Lights Bluegrass-festivalen og Ness Creek Music Festival og hvor mange lokale band som er med i lagoppstillingen hvert år. Jeg føler at det er veldig sterkt.
Det jeg ser i scenen i Saskatoon, som jeg er mer kjent med, som virkelig varmer meg, er støtten som alle musikerne gir hverandre. Det er mangel på konkurranseevne og et sterkt fellesskap blant musikere. For nærmere tjue år siden startet datteren min opp en åpen scene i Saskatoon. Jeg tror den åpne scenen virkelig ga en mulighet til mange band å starte.
KM: Hva er planene dine for fremtiden med Raven She Hollers?
JD: Jeg tror vi bare vil fortsette å spille, noe som er hovedsaken. Vi vil fortsette innspillingen. Både Nissa og Chandra har jobber og familier, så vi har ikke snakket om å gå på noe stort turné-scenario. Vi vil bare fortsette å spille så mye vi kan. På dette tidspunktet har vi ikke oppsøkt konserter, de kommer til oss. Vi spiller på musikkfestivaler, kaffehus, samfunnsarrangementer og seniorsentre i området som har vært en veldig god ting å gjøre. Vi ser ut til å fortsette å spille og vi snakker om å gå etter spillejobber litt mer, men det som skjer for oss ser ut til å holde oss opptatt!
