24. september 1991 ga et band fra Aberdeen Washington ut sin første store plateplate, og verden var aldri helt samme sted igjen. Det var den klassiske situasjonen der de rette menneskene ble satt på rett sted til rett tid. Stedet var DGC Records, et datterselskap av Geffen Records. Tiden var et punkt der det meste av verden kjente seg lei av tankene. Bandet var, Nirvana, albumet var Nevermind.
Det er vanskelig å tro det, men det banebrytende gjennombrudd albumet av Nirvana er like gammel i dag som S gt. Peppers klubbband for ensomme hjerter (det legendariske albumet fra The Beatles) var dagen Nevermind kom ut. Det kan virke som en sammenligning som jeg tilfeldig trakk fra et sted vi alle ikke bryr oss om å høre om, men Kurt Cobain (sanger og låtskriver) var veldig påvirket av The Beatles. Selv går jeg så langt som å spille inn et hjemsøkende vakkert omslag av sangen “And I Love Her” som ikke ble gitt ut til bare i fjor. Men enda viktigere er sammenligningen for å vise hvor lang tjuefem år er.
25 år senere
25 år før Nevermind kom ut, var året 1966. Generasjonen Kurt Cobain ledet en slacker revolusjon mot, var seg selv i tenårene og tyveårene. Så de av dere som er flinke til matematikk, får allerede ut at det femtiårsfeiringen er ironisk for Generation x. Gen x som nå befinner seg revet bort fra årtusener, omtrent som boomers ble revet fra dem, de er alle voksne nå.
Grunge-ungen har nå barn på videregående eller høyskole. De har pantelån og to biler å betale for. De har 401 000 kroner, betaler inn årlige IRA-er og har ferietid-andeler i Florida. De har blitt på mange måter alt de ikke ønsket å være. De fleste gjorde vel, vi vet alle noen få unntak. Men de fleste av dem gjorde det folk flest gjør, de fikk jobb og ble voksne. De ble på mange måter foreldrene sine.
Gitt alderen på albumet er babyen i det ikoniske omslaget nå minst 25 år gammel. Noe som er en bragd med tanke på at han sannsynligvis møtte år med ydmykelse etter at hans løsepenger babyfoto ble et av de mest gjenkjennelige fotografiene i hele verden. Han er sannsynligvis bare ute av college og leter etter en jobb for å betale ned sin enorme studentgjeld. Jager samme dollar på en krok som på forsiden. Metaforen er blitt bokstavelig.
Men omtrent som Kurt Cobain hadde sine problemer med generasjonen før ham, men likevel elsket musikken. Generasjonen som fulgte ham ser ut til å føle seg på samme måte for sin generasjon, men elsker likevel musikken. Spesielt når det gjelder musikken til Nirvana. Gå til et kjøpesenter eller en skatepark, du kan fremdeles finne en grungy tenåring som har på seg en Nirvana tee-skjorte.
Det er ikke så vanskelig å forestille seg at barn født på 1990-tallet fremdeles vil elske et band som Nirvana. Hvis du slo på en alt-rock-stasjon på 1990- til midten av 2000-tallet, ville du sannsynligvis hørt tre Nirvana-sanger spilt i løpet av en gitt time. Du kunne ikke gjemme deg for musikken til Nirvana i disse dager. Så naturlig nok er band som Nirvana musikken Millennial-generasjonen vokste opp til. Mye som hvordan Gen Xer og Kurt Cobain vokste opp til musikken til The Beatles og andre band fra den tiden.
Bare så mye tid
Men i motsetning til The Beatles, hadde Nirvana bare tre album for å etterlate et så varig merke. Av de tre albumene som ble laget før Kurt Cobains utidige død, etterlot Nevermind det dypeste avtrykket i popkulturen. Nesten hver sang på albumet er ikonisk for sjangrene grunge og alternativ musikk. Albumet produserte fire hitsingler da det først ble utgitt, og ytterligere fem etter Kurt Cobains død betydde at det ikke ville være flere nye singler å gi ut.
Etter dette albumet ville Nirvana bare gi ut enda et studioalbum I n utero i 1993. Kurt Cobain ble funnet død 8. april 1994. Han angivelig hadde drept seg tre dager før den 5. april 1994. En antakelse gjort av Seattle Police Department at (på grunn av grov feilbehandling av dødsstedet og andre bevis som er involvert i saken) fremdeles er omstridt og vil fortsette å være omstridt i mange år fremover.
Glem det
Albumet begynner med et av de mest ikoniske gitarintroer i instrumentets historie. En virkelig enkel riff spilt i den første posisjonen gir holdning og setter tonen for resten av albumet. “Smells Like Teen Spirit” ble en hymne for en generasjon. Ganske bemerkelsesverdig med tanke på at folk ikke kunne forstå hva Kurt Cobain sa. Rare Al Yankovic gjorde kjent med dette da han parodierte sangen som “Smells Like Nirvana”. Han gurglet vann og sang sangen med klinkekuler i munnen for å bevise poenget “Jeg kan ikke forstå ham”. Men ord var ikke det denne generasjonen så etter i en hymne. De ønsket sangene ren og rå følelser.
Sangen blir fulgt av "In Bloom" en sang med en fengende melodi som minner om The Beatles tidlige musikk, til og med å gå så langt som å gjøre en morsom Ed Sullivan-tema i svart-hvitt musikkvideo for den. De neste få sangene følger en lignende formel av kor med enkle akkordprogresjoner spilt gjennom knusende forvrengning med hardtslående trommer og fengende, men likevel mørke lyriske melodier (Til og med en god ole popisk “yeah” kor skinner gjennom på sangen “Lithium”), inn melodiske broer som virkelig viser talentet til Kurt Cobain som sangkomponist.
Noen sanger på albumets andre halvdel gir den opp fra formelen, som sangene “Territorial Pissing” og “Stay Away” som tar en rett frem thrash / speed-punk-aktig tilnærming. Sangen “Lounge Act” minner også om mange tidlige punkrock-sanger. Albumet forskyver seg deretter tilbake til hovedformelen i sangen “On A Plain”. En av de fengslende sangene på albumet gir forrang for tilbakegangen i tempoet til albumets avslutnings sang "Something In The Way"
Alle flotte album har flotte avslutningslåter. Dette er en av de mest uknuselige reglene som noen gang er brukt på noe. Når det gjaldt dommen om Neverminds store albumverdighet, ble det ikke gitt noen unntak. “Something In The Way” er en av de beste albumsluttlåtene som noensinne er laget, og (tør jeg si) er kanskje bare min favoritt. I forbindelse med et album som stadig vekker kaoset helt frem til de to siste sangene, er “Something In The Way” på en måte en beroligende terapeutisk flukt. Det til tross for de triste og deprimerende tekstene som "det er ok å spise fisk fordi de ikke har noen følelser". Annet enn lyrisk innhold er sangen en komplett avgang fra resten av albumet. Et dristig trekk på et album som bruker dristige trekk som albumets hovedkonsept.
Siste tanker
Nevermind holder fortsatt opp som et fantastisk album fem og tyve år på. Står også godt imot album som har kommet etter utgivelsen. Som med all god kunst vil dette albumet bli tatt inn av mange fremtidige generasjoner. Ikke bli overrasket når du hører dine fremtidige barnebarn lytte til denne platen dukket opp på soverommet deres med døren låst. Bare vet at dette har blitt en moderne overgangsrite til voksen alder, "Nirvana-fasen". Da kan du si "Vi har alle vært igjennom det."
Jeg håper du likte denne turen tilbake. Kommenter hva du likte med albumet, og velg favorittlåten din på albumet i avstemningen nedenfor. Takk og ikke glem å dele.
