Alan Dreezer er en UK-basert melodist, tekstforfatter og sanger. Musikken hans kombinerer inderlige tekster som fordyper følelser og livserfaringer hans med elektroniske, synth-baserte elementer for å skape sjelfull synth-pop. Jeg snakket med ham om hvordan han startet med musikk, hans kreative prosess og hvor han finner inspirasjon.
Intervju med Alan Dreezer
Karl Magi: Hvordan ble du først interessert i å lage musikk?
Alan Dreezer: På slutten av 90-tallet kjøpte bestevennen min Russell Aylett et brukt Junio 60-tastatur. Han bare lurte rundt med lyder på det mens jeg fristilte melodier og skrev ned tekstene. I løpet av en periode på tre-fire år, etter å ha skrevet mange forferdelige sanger på fritiden, begynte vi å føle at vi lager musikk andre mennesker kanskje vil høre, og vi dannet en duo som heter TARA 2, og det var begynnelsen . Jeg var butikksjef og i lang tid som bare ble for opptatt, så jeg måtte la musikk være i fred en stund. Men jeg skjønte at jeg bare ikke var fornøyd når jeg ikke laget musikk. Å komme tilbake til det får meg til å føle meg fullstendig igjen.
KM: Hvor startet din interesse for elektronisk / synth-basert musikk?
AD: Vi var begge med i de samme bandene som vokste opp som Aha, Depeche Mode, Yazoo, ABC og The Human League. Lydene de brukte og den påkostede produksjonen fra produsenter som Alan Tarney og Trevor Horn inspirerte oss virkelig til å begynne å skrive. Jeg henviser fremdeles til de bandene i dag.
Akkurat nå er jeg virkelig inne på en fyr som heter RY X. Musikken hans er i synth-sjangeren, men lener seg litt mot Ben Howard og den slags vibe også. Jeg elsker også et band som heter Zero 7. De har nettopp kommet tilbake etter en fem års pause, og jeg er veldig spent på det fordi albumene deres har hatt stor innflytelse på meg i det siste.
Jeg ble live streamet på et amerikansk TV-show nylig, og de sa at noen av sangene mine hørtes ut som Hozier, så jeg har hørt på tingene hans også som et resultat, og jeg har fått ham inn. Noen ganger snubler du over ting, ikke sant?
KM: Hvem er noen av artistene som har inspirert deg med musikken deres, og hvorfor?
AD: Etter TARA 2 frontet jeg et rock / popband i fem år fra 2011. Selv om jeg elsket kameratskapet i det livet, var det ikke musikken jeg virkelig ønsket å lage. Så hørte jeg James Blake og Sohn og visste at jeg måtte gjøre et trekk og gå solo. Lyden deres har så utrolig oppmerksomhet på detaljer og deres evne til å skape en viss stemning i hver historie de bare ber om. Det har vært den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt musikalsk.
KM: Fortell mer om prosessen du går gjennom når du lager ny musikk?
AD: Jeg er overveiende vokalist, lyriker og melodist, så når jeg først kommer til poenget med at jeg har skrevet en hel lyrikk og jeg kan synge den lyrikken, tar jeg den med til studio hvor jeg kan samarbeide med andre musikere og / eller en produsent. Jeg tar også inn forskjellige musikalske referanser. For eksempel refererer sporet Unknown on London E12 til en trommelyd som ble brukt på The Weeknds Starboy . Vi ser på hva som gjør en flott pop-plate og blir inspirert av de tingene.
Tid er penger i studio, så jeg går der ganske forberedt inn. Jeg har jobbet med min nåværende medforfatter og produsent i syv år på forskjellige ting. Vi har nesten en telepati for den typen lyder og stemning vi ønsker å skape, så normalt sett kan jeg fullføre en sang i to til tre økter i studio. Det er en rask prosess, men den er veldig givende på samme tid.
Elliot Richardson (produsenten min på Highfield Studio) har et fantastisk minne for hvor hver lyd er i en sang. Hvis jeg refererer til en lyd eller en stemning i en sang, vil han ofte kunne trekke den fra det fantastiske minnet om ham. Det eksperimenterer mye fordi hver lyd må sitte med annenhver lyd. Vi starter normalt ved pianoet bare for å få akkordene sammen, så tar vi inn trommelyd og bare fortsetter å legge flere lyder oppå hverandre.
KM: Fortell mer om London E12- albumet ditt.
AD: Jeg ga ut debutalbumet mitt i juli. Jeg begynte å jobbe med det sommeren 2016, men å være en usignert kunstner betyr at du selvfinansierer det, så det tok litt tid. Jeg hadde virkelig store ideer til det og et nivå som jeg ønsket at det skulle komme inn på.
Jeg hadde jobbet med produsenten min Elliot på Highfield Studio med det forrige bandet mitt. Vi har faktisk jobbet sammen i rundt syv år på forskjellige ting. Da jeg bygde opp forholdet til ham, innså jeg at vi hadde lignende musikalsk smak. Vi prøvde å skrive en sang sammen bort fra bandet jeg var i den gangen. Det var et stort vendepunkt for meg. Det var vårt første forsøk, det var en stor suksess. Jeg var ikke helt fornøyd med den typen musikk jeg laget med det bandet, så jeg tok avgjørelsen året etter om å bli soloartist. Myself og Elliot skrev deretter hele albumet sammen i løpet av den neste 18 måneders perioden.
Når det gjelder temaene i albumet, er London E12 der jeg ble født og vokste opp. Mange av albumet er reflekterende, og det er en fortelling som går gjennom albumet også. Det handler om opplevelsene mine fra 2015-2018 og det å se tilbake på forskjellige perioder i livet mitt, med tanke på det lyriske innholdet.
Den musikalske påvirkningen på albumet kommer fra folk som James Blake, Sohn, SG Lewis og en ny artist som nettopp er kommet ut kalt Goss. Hele livet mitt har elektronisk synthbasert musikk alltid interessert meg mest. Selv om jeg gikk bort fra det i noen år, er det som å komme hjem igjen.
KM: Hva er prosjektene du jobber med for øyeblikket?
AD: Jeg jobber for tiden med et live-show for albumet som starter i slutten av januar. I tillegg til det har jeg nettopp begynt å jobbe med album to som skal hete HEALE D. Omstendigheter konspirert ved at min kone ikke har gått så bra de siste par årene. Hun lider av fibromyalgi, så vi bestemte oss for å prøve å leve i et varmere klima for å se om det ville forbedre helsen hennes. Vi gjorde det i mars i år, og vi har nettopp kommet tilbake. Det har vært en veldig stor suksess, og helsen hennes har blitt bedre.
Å bo i et annet land med en annen livsstil, vekk fra verdens press, ga meg muligheten til å være uhemmet med tankene mine, så dette albumet er definitivt mye mer positivt og oppegående.
KM: Hva er dine fremtidsplaner som musikalsk skaper?
AD: Etter at live-showene er ferdige i slutten av mars, bruker jeg det neste halvåret på å spille inn resten av albumet. Live-showene ble til da vi mikset albumet. På slutten av prosessen spurte produsenten om en annen fyr kunne sitte inne på en økt. Denne unge karen som heter Ben Duggan kom inn i økten, og i en pause spurte han om han kunne spille meg noen av sangene sine. Han er egentlig en soveromsprodusent, men det var som "Wow!" Det var ham og søsteren hans. De kalles SOVE. Hun er vokalisten og han er produsenten, og de blåste meg bare bort. Jeg har veiledet dem fordi jeg har bygget opp kontakter og gjort mange feil som jeg håper de ikke vil gjøre nå med min hjelp. Jeg prøver å styre dem i riktig retning.
De og en venn av dem skal bli mitt backingband på live-showene. Vi begynner akkurat å øve på noen live-show i mitt lokale område og i London i begynnelsen av 2019. Etter at album to er gitt ut, håper jeg å kunne spille mitt neste sett med live-show i både Storbritannia Spania, Tyskland og USA der jeg er m får mye støtte.
KM: Hvordan gjenoppmuntrer du deg kreativt?
AD: I løpet av de tre siste årene har jeg bare kunnet fokusere på musikk, og det har virkelig frigjort meg. Jeg kan lytte til mye mer, jeg kan tenke på ting mer og jeg kan lese mye mer. Trettheten i det daglige livet er ikke så tungt som det pleide å være, så det er veldig bra for å skrive. Jeg har skrevet omtrent 52 sanger for dette albumet, og nå gjelder det bare å finne de ti sangene som vil gå inn på det. Jeg er mer kreativ enn jeg noen gang har vært.
For meg, hvor jeg er, har en stor innflytelse på min evne til å skrive sanger De seks månedene vi tilbrakte i Spania i år og roen i det daglige liv har gjort at jeg har kommet med ideer til å ta tilbake til studio så mye enklere .
