Droid Bishop er en USA-basert synthwave-produsent. Han forteller at musikken hans kombinerer "80-talls drømmen med et futuristisk lydbilde" og bringer en "unik visjon til synthwave-verdenen." I et intervjuet e-post forteller han meg om lidenskapen hans for å lage musikk, hvordan han lager og hvordan han lader kreative batterier.
Intervju med Droid Bishop
Karl Magi: Hvordan ble du først interessert i å lage musikk?
Droid Bishop: Jeg kommer fra en lang rekke profesjonelle musikere, så jeg ble utsatt for mange instrumenter og melodiske lyder fra ung alder. Jeg begynte å spille gitar da jeg var syv, men i en alder av 14 bestemte jeg meg for å lage musikk livet mitt.
KM: Hva er det med synth / retrobe som har trukket deg til å lage den?
DB: Jeg elsker retroestetikk fra 70- / 80-tallet og den nesten absurde teknologiske fantasien og ambisjonen folk hadde i disse dager. For meg legemliggjør lydene av trommemaskiner og synthesizere virkelig den tidens futuristiske visjon. Synthwave / retrobe har tatt meg med på en reise inn i tidens umulige drømmer.
KM: Hvem er artistene som har hatt stor innflytelse på deg, og hvorfor har de hatt den innflytelsen?
DB: Noen få av mine innflytelser hele tiden er Metallica, Queen, Michael Jackson, Django Reinhardt, Debussy, Steely Dan, Daft Punk, Pink Floyd og Van Halen. Det viktigste jeg elsker med disse artistene er at de ikke høres ut som andre enn seg selv. Du vet øyeblikkelig at det er en av sangene deres som spilles på radioen. Metallica, spesielt Master of Puppets, forandret livet mitt og inspirerte meg til å lage musikk som presset grenser, men også brakte menneskets sjel stor tilfredshet.
Jeg hadde en lignende øyeåpningsopplevelse da jeg oppdaget synthwave noen år senere. Artister som Powerglove, Tommy 86, Lazerhawk, MN84 og Com Truise ga meg en ny musikalsk følelse av undring. Jeg visste at jeg ville fordype meg i å lage disse søte lydene fra tidens kretsløp.
Jeg er også enormt påvirket av filmkomponister som John Williams, Michael Kamen, James Horner osv.; og mer synthbaserte komponister som John Carpenter og Tangerine Dream. De er alle mestere av eskapisme.
KM: Fortell mer om prosessen du går gjennom når du lager ny musikk.
DB: Jeg har egentlig ikke en prosess eller formel for å lage ny musikk. Et av de mange utgangspunktene mine kunne være å finne en flott synthlyd som gir gnister av interesse fra et enkelt notat. Da spiller jeg vanligvis rundt med noen akkordmønstre og rytmer til noe føles bra inni meg. Jeg begynner alltid, forblir og slutter med tanken om at "Hvis dette ikke høres fantastisk ut for deg, ikke forvent at det høres fantastisk ut for noen andre".
Jeg tror virkelig at hvis du ikke skaper noe for å styrke den menneskelige opplevelsen, så bare legger du til støy og tar opp lyd i verdensrommet. Jeg oppnår ikke alltid dette selv, men jeg prøver ærlig å gjøre noe magisk hver gang jeg lager et stykke musikk.
KM: Hva er noen av prosjektene du jobber med for øyeblikket?
DB: Jeg avslutter mitt andre album i full lengde som kommer ut i sommer. Det er tatt omtrent halvannet år der jeg skrev / spilte inn rundt 25 sanger som jeg til slutt kuttet ned til 12 eller så. Jeg holder alltid på med remikser for andre artister, og jobber også med å komponere for en kortfilm som skal ut i år.
KM: Hvor vil du ta musikken din i fremtiden?
DB: Jeg vil ta Droid Bishop så langt universet tillater. Det å kunne turnere verden rundt og lage musikk som er ærlig fra mitt hjerte, er et av hovedmålene i livet mitt. Jeg har store visjoner om live-sceneproduksjoner og vil gjerne fremføre et show med et orkester av noe slag. Jeg vil også komponere for filmer og / eller andre historiefortellinger.
KM: Hva er din syn på syntetiske bølgescenes tilstand?
DB: Jeg antar at det er et tøft spørsmål. Jeg ble veldig forelsket i synthwave-scenen og kulturen, så jeg forstår hvorfor den tiltrekker mange mennesker. Jeg er stolt av musikken som jeg og mange andre lager, så jeg vil at den skal respekteres og skyves inn i så mange ører som mulig. Når det er sagt, synes jeg det er for mye musikk og for mange artister der ute. Jeg mener det for enhver musikkscene / sjanger.
Det er ingen portvakter lenger slik at noen kan gi ut musikk. Trenger vi virkelig 1ten av det samme klingende bandet / artisten? Vi trenger ikke 100 flere "Ja det er ganske bra. Jeg tror jeg liker dette" sanger. Vi trenger "Holy shit! Dette er det beste jeg noen gang har hørt og jeg trenger å sette meg ned" sanger. Jeg tror bare ikke mange er villige til å skyve konvolutten til det som virkelig er flott. Vi sitter fast i farlige dager der "middelmådige, gjennomsnittlige og gode" nå er blitt akseptert som fortreffelighet. Som jeg sa før, kan jeg ikke si at jeg er flott, god, dårlig eller fryktelig, men jeg kan si at jeg ærlig prøver å skape kraftig og rørende musikk.
KM: Hvordan lader du kreative batterier?
DB: Prosessen med å lage alle slags kunst kan være veldig kreativ og emosjonell. Jeg går gjennom mange høyd og lav i løpet av disse tider, så det er viktig for meg å gå tilbake en gang i blant for å gjenvinne styrke og perspektiv. Noen ganger hjelper det å ta et skritt tilbake. Jeg liker å gå på lange turer når jeg føler at jeg har slått en sang i hjel og ikke ser ut til å løse et eller annet problem. Vanligvis etter å ha gått rundt 20 minutter, har jeg kommet til en ny ny oppløsning og kan komme tilbake til laboratoriet med en ny tilnærming. Jeg spiller også mye FIFA.
