XYLE (uttalet eksil) er en kanadisk synthwave-artist som lager musikk som henter innflytelsen fra 80-tallsfilmer og videospill, samt band som spenner fra Metallica til C&C Music Factory. XYLE liker å utforske samfunnets temaer og menneskers plass i det. I en e-post fortalte han meg mer om hvordan han begynte å lage musikk, sin kreative prosess og hvordan han lader seg kreativt.
Intervju med XYLE
Karl Magi: Hva ledet først lidenskapen din for å lage musikk?
XYLE: Mange ting, vil jeg si. Jeg så Metallica spille live i 1994 på Molson Park i Barrie, Ontario med faren min, onkelen og fetteren min. Det var Metallicas “Summer Shit '94” -turné og Suicidal Tendencies og Danzig åpnet. Det var et fantastisk show, og det introduserte meg virkelig for den altomfattende kraften til live musikk. Det var snaut kledde kvinner, folk drakk øl og folk røkte gryten rundt meg. Jeg var en 13 år gammel gutt omringet av avbrekk og jeg ble forelsket i det.
Da jeg var rundt 14 år, gikk jeg bort til huset til vennen min, Brian, og han hadde en solbrent Fender Telecaster og en DOD Death Metal-pedal plugget inn i en liten Marshall-trenerforsterker. Han begynte å spille åpningsrifta av Raining Blood av Slayer, og så traff han forvrengningspedalen. Det forandret livet mitt. Etter å ha hørt at jeg sa til meg selv, "Jeg må skaffe meg en elektrisk gitar."
Før jeg kom inn i metal var jeg i gammel 80-talls rap og husmusikk. Ya Kid K, 2 Unlimited, Snap, C&C Music Factory, sånt. De enkle melodiene og krokene i den saken hadde virkelig stor innvirkning på meg. Du kan fremdeles høre den påvirkningen i XYLE-musikken min i dag.
For så vidt angår faktisk sangskriving, skrev foreldrene mine meg inn i pianotimer da jeg var rundt syv eller åtte. Jeg hatet dem og sluttet like etter, men jeg husker at jeg lærte midtre C og tre akkorder: C, F og G7. Jeg husker jeg skrev en kort sang, en kombinasjon av de tre akkordene, jeg spilte den for mamma eller viste henne notene kanskje. Hun så ikke ut til å bry seg.
Før det eller omtrent på samme tid husker jeg at jeg skulle besøke besteforeldrene mine, og de hadde skjult borti onkelens trombone i en sak. Jeg tror han spilte trombone på videregående. Jeg bruker å grave den ut og spille den. Jeg syntes det var så kult. Jeg var absolutt fascinert av musikkinstrumenter som barn.
Jeg anser meg selv som en gitarist først og fremst, mer enn en pianospiller. Min første gitar var en Ibanez Cimar med en Peavey Blazer 158, 40 watt solid state amp. Jeg tror moren min kjøpte meg dem til 15-årsdagen min i 1996, som jeg husker. Senere ga faren min meg både de elektriske og akustiske gitarene mine da jeg bodde hos ham i USA et år senere. Det elektriske var en Roland (de lager gitarer også), og jeg kan ikke huske det merke som det akustiske. Min far lærte meg den grunnleggende pentatoniske skalaen og noen akkorder som C, G, D og A. Han lærte meg også noen sanger av Neil Young som Old Man . Å kjenne disse grunnleggende var helt sentralt i hvem jeg er som musiker i dag.
Min far sendte meg også ned til en lokal akustisk syltetøy-sirkel nede på The Filling Station Restaurant på Canisteo, New York, da jeg var i samme alder. Jeg husker at jeg kjørte lastebilen min til faren min om vinteren med den akustiske gitaren min og satt der i en sirkel med en gjeng voksne menn som spilte gamle folkesanger. Fyllestasjonen var også der jeg fikk min første jobb som bussjente.
KM: Hvordan kom du deg til å lage synthwave-musikk?
X: Vel, jeg har laget elektronisk musikk i 20 år nå. Jeg har laget album siden omtrent 1998. Jeg har alltid gjort alt på egen hånd uten støtte for etiketter. De elektroniske tingene var alltid litt mer på siden. Jeg kommer fra hovedsakelig en punk og metallbakgrunn. Jeg har spilt gitar i et par band og sunget hovedrolle i et av dem. Jeg har spilt show på forskjellige steder i Ontario.
På 90-tallet, da jeg var tenåring, virket det som om god musikk var overalt. inspirasjon var overalt, og kunstnere påvirket andre artister. Alle hadde næring til hverandre. Det var alle disse sangene og albumene om psykologisk kaos og ungdomsangst. Da ulovlig nedlasting tok fart, så ut til at kvaliteten på musikken gikk i oppløsning eller kanskje var det lett tilgang til mer musikk og den gode musikken druknet. Jeg vet ikke. Uansett syntes jeg det var vanskeligere og vanskeligere å finne de virkelige edelstenalbumene og egentlig alt som lignet på en ny, frisk, spennende musikalsk bevegelse etter 2000.
Så oppdaget jeg synthwave.
Synthwave er spesiell. Det er noe spesielt med det. Kanskje er det nostalgi eller kanskje det at det er "feel good" -musikk i en tid der vi som samfunn ikke føler oss veldig bra.
Jeg har alltid vært i Daft Punk, og jeg elsket det franske elektrohuset det siste tiåret (Justice, Kavinsky, etc;). Tilbake i kanskje 2011 eller 2012 kom jeg inn i chillwave. Jeg hørte artister som Washed Out, Toro Y Moi og So Far Away av Lazerhawk og elsket dem alle. Jeg antar at dette var forløperen til dampbølgen.
Så et sted langs linjen hørte jeg om denne sjangeren som heter synthwave. Jeg kan ikke en gang huske hvordan det skjedde. Opprinnelig syntes jeg synthwave var morsom. Jeg trodde det var en stor vits. Jeg laget “Stargazer” i utgangspunktet som en vits. Jeg ønsket å lage et topp-80-talls sci-fi-album som hørtes ut som Alan Silvestris Flight of the Navigator- lydsporet, så jeg lagde albumet og deretter Googlet "synthwave radiostasjoner." En haug med ting dukket opp som NewRetroWave, Beyond Synth, Synthetix Sundays og Power 85. Jeg sendte musikken min overalt, og se og se NewRetroWave la de to sangene mine Stargazer og Escape Pod inn i en video på YouTube-kanalen deres, og de to sangene ble store treff, og setter meg på kartet i synthwave-scenen. Denne videoen har nå 118 553 visninger mens jeg skriver denne. Takk NewRetroWave!
Etter det gravde jeg dypere og jeg fant ut at det var noe ekte talent som foregår her og at det ble laget utrolig musikk innen denne sjangeren. Nå er det fullstendig fortært livet mitt.
KM: Hvem er artistene som har påvirket deg, og hvorfor hadde de den innflytelsen?
X: Vel, alle artistene som jeg listet over helt sikkert. Også Tool, Pink Floyd og Nine Inch Nails for å nevne noen. For å være ærlig, vokste jeg opp med å hate mest av 80-tallsmusikken, bortsett fra Metallica, Slayer og rap- og husartistene jeg listet over. Jeg vokste opp under hele grunge / alternativ bevegelse. Alt handlet om råhet og anti-glam. Musikken fra 80-tallet som jeg hørte og likte var i filmer og videospill fra den epoken som Flight of the Navigator, The Neverending Story, de to første Terminators og Robocop. Også mange NES- og SNES-spill som Final Fantasy-serien, de tidlige Zelda-spillene, Rad Racer, Ninja Gaiden, Contra, Megaman, de tidlige TMNT-spillene, Metroid, Castlevania, Actraiser 2, Doom 2, Duke Nukem 3D, Chrono Trigger, Mortal Kombat, Street Fighter 2 og mange flere. Senere kom jeg inn på Grand Theft Auto: Vice City. Kanskje det var der jeg begynte å åpne opp til 80-talls musikk mer. Jeg likte "I Ran" sangen av A Flock of Seagulls etter å ha spilt det spillet jeg husker.
I dag er det mest synthwave. Jeg elsker det nye Gunship-albumet og det nye Midnight-albumet. Jeg så nettopp The Midnight live i Toronto. De var fantastiske. Noen av de andre synthwave-artistene som jeg liker er Mega Drive, Duett, Lazerhawk, Absolute Valentine, Tommy '86, Com Truise, Mono Memory, Paladin, Jordan F, Betamaxx, HOME, FM-84. Et album som hadde en enorm innflytelse på meg var Themes For An Imaginary Film av Symmetry. Det er mange, mange flere, men de er noen av de viktigste.
Så langt som hvorfor disse artistene har hatt en stor innflytelse på meg, er det på grunn av et utall av forskjellige grunner. Jeg liker originalitet, dybde, god produksjon, et budskap og en visjon. Jeg liker banebrytende ting. Jeg liker ting som virkelig sier noe om dagens tider vi lever i, uansett hvilken tid det måtte være. Jeg graviterer egentlig ikke mot de populære tingene, jeg graviterer mot de tingene som påvirker de populære tingene. Gir det mening? De kunstneriske rare greiene som senere blir populære. Jeg liker det når det fremdeles er i den rene, usikrede kunstneriske formen før den blir utnyttet og slukt av massene.
Filmer er også en stor inspirasjonskilde for meg. Jeg er en stor Stanley Kubrick-fan. 2001: A Space Odyssey og A Clockwork Orange er absolutte mesterverk jeg også liker John Carpenter. Mine to favoritter av ham er They Live og Big Trouble in Little China. Jeg elsker også de gamle film noir-klassikerne som Detour og Double Indemnity også. Gamle kung fu-filmer er flotte. Gamle sci-fi-filmer er flotte. The Twilight Zone, X-Files, Stranger Things og de originale tre Star Wars-filmene er også fantastiske.
Andre diverse innflytelsesrike artister like ved toppen av hodet: Moebius, HR. Giger, Ray Harryhausen, Saul Bass, Beethoven, Bach, Ennio Morricone, Larry Clarke, Nobuo Uematsu, Mike Paradinas, Richard D. James, Burial, Giorgio Moroder, Alex Gray, Stormester Flash, Mike Oldfield, Kraftwerk, King Crimson, Ridley Scott, Steven Spielberg, George Lucas, Jim Henson, Hitchcock, Lynch, Picasso, Van Gogh, etc;
Jeg kunne fortsette og liste opp hundrevis av forskjellige innflytelsesrike artister her, men det vil jeg la være en annen gang.
KM: Gå gjennom den kreative prosessen du bruker når du kommer på nye låter.
X: Noen av sangene mine er reinkarnerte versjoner av eldre sanger, sanger fra år tilbake som aldri gikk noe sted og som ingen har hørt. Jeg tar de gamle sangene og omarbeider dem og gir dem en synthwave-lyd. Jeg gjør ikke dette av latskap. Jeg gjør dette fordi det er gode sanger som må høres. Noen ganger lager jeg bare en sang fra bunnen av. Det kommer an på hvor mye kreativ energi jeg har i det øyeblikket, og hva jeg er i humør for. Det første Filmless Soundtrack- albumet jeg skrev og spilte inn på to uker. Det kom akkurat ut av meg som en flaggermus fra helvete. Noen av de andre som Stargazer tok måneder. Mye av det har å gjøre med å ha TIDEN til å gjøre det også. Hvis jeg ikke trengte å spise eller sove eller jobbe, ville jeg være en menneskelig synthwave-fabrikk, og pumpet ut album av dusinvis for deg. Å lage et album krever en enorm mengde energi, vanligvis strukket ut over lang tid og jeg er perfeksjonist, så hver eneste lille detalj betyr noe.
Så langt som å komme inn i det pusete med å starte en sang, vil det gå slik: La meg forord dette ved å si at jeg bruker Ableton Live. Jeg vil starte med vanligvis bare et kickmønster for det meste, bygge en kul trommeslag med snarer og hatter og hva ikke, og deretter etablere et fint tempo og tidssignatur (noen ganger skriver jeg i rare tidssignaturer).
Så legger jeg til en synthlinje eller en basslinje, men det tar tid fordi jeg må finne ut hvilken lyd jeg vil ha. Jeg har hundrevis av forskjellige lyder. Etter det må jeg finne ut hvilke effekter jeg vil ha på disse lydene. Når jeg er ferdig med en del, som et vers eller et kor, så må jeg komme med en andre og tredje del (vanligvis) og deretter ordne sangen. Så, i et nøtteskall, starter jeg fra bunnen og bygger en del av sangen opp og skriver deretter minst to deler til og deretter ordner hele saken inn i en sang. Jeg gjør også alt dette bind for øynene mens jeg henger opp ned.
KM: Hva er synet ditt på Canadas syntetiske bølgescene?
X: Canadas synthwave-scene er liten, men samtidig er den innflytelsesrik og betydelig. Som tilfellet er mye med Canada! Scenen ser også ut til å vokse her. Spesielt Toronto's scene er faktisk fullstendig drepende den akkurat nå. For tiden er Toronto hjem til fantastiske artister som Dana Jean Phoenix, Mecha Maiko, Mellow Fields, Andy Last, Zayaz, Parallels, Michael Oakley og meg selv for å nevne noen. Scenene i både Toronto og Canada vil definitivt fortsette å vokse de kommende årene. Noen av de andre kanadiske synthwaveartistene som jeg liker er Miami Nights 1984, Stilz og Nerex.
KM: Hvor vil du ta musikken din i fremtiden?
Vel, for tiden lager jeg album og selger musikken min på Bandcamp. Musikken min er vist på flere prominente YouTube-kanaler, inkludert NewRetroWave som nå har vokst til en absolutt massiv kanal med over en halv million abonnenter. Jeg har nå også tre av albumene mine på Spotify og iTunes-butikken.
Jeg jobber for tiden med mitt neste album som heter SAGA . Opprinnelig ønsket jeg å være ferdig og gi ut det i år, men det ser mer og mer ut som det kommer til å bli en utgave fra 2019. Det er et absolutt episk album og veldig reflektert av tidene vi lever i, både samlet som et samfunn og individuelt i våre egne livskamper. Det er en historie, en metafor, en kommentar og en uttalelse. Det er historien om "heltens reise" popularisert av den avdøde, store mytologen Joseph Campbell. Det handler om en helt som føler kallet til eventyr. Helten blir møtt med utfordringer underveis. Han får nye venner og møter lærere som hjelper ham på reisen hans. Så endelig avvikler han opp mot sin ultimate frykt, den ultimate fienden. Deretter beseirer han fienden og går over til høyere riker og blir helten han var bestemt til å være. Alle kan forholde seg til denne historien. Dette er en av de eldste historiene i menneskets historie. Mitt nye album er et konseptalbum om denne historien.
Jeg DJ også hver måned på Synthwave Arcade på Tilt Arcade Bar her i Toronto. Tilt er hjem til flere klassiske arkadespill og pinballmaskiner som er klare til å spille gratis hele natten. Det er også drikke og snacks sammen med synthwave-musikk og '80s hits rockin' i bakgrunnen med tillatelse fra The Advantage, Neon Fawkes og meg selv. Tilt og Synthwave Arcade er også viktige deler av den kanadiske synthwave-scenen for tiden.
I fremtiden håper jeg å fortsette å vokse som produsent, DJ og utøver. Jeg vil fortsette å lage album og utvide det sosiale nettverket mitt innen scenen og utover. Jeg vil også gjerne utvikle og forbedre liveopptredenene mine med mer utstyr, mer lys og flere skjermer, og til slutt spille sammen med flere flotte artister og ta det på veien!
KM: Hvordan gjenoppmuntrer du deg kreativt?
X: Min kreative oppfordrer til ebbe og flyt. Noen ganger er jeg superkreativ, noen ganger kommer ingenting. Noen ganger må jeg komme meg bort fra låtskriving en stund og ikke tenke på det og vente på at trangen til å dukke opp igjen (det rimer). Noen ganger trenger jeg inspirasjon som å høre på fantastisk musikk eller se en fengslende film. Hvis du fokuserer for hardt på å prøve å skrive en flott sang, vil du ende opp med å bli frustrert, og da reduseres kreativiteten. Du må være veldig klar over bevegelsen av humør og følelser, fordi de bestemmer nivået på kreative hestekrefter. Hvis du ikke føler det, ikke tving det, bare ta en pause. Så når du kommer tilbake vil det være friskt og spennende igjen.
