David Peacock er en komponist og arrangør med et bredt spekter av musikalske interesser og talenter. Han studerte ved Berklee College of Music og har samarbeidet med et bredt spekter av artister, inkludert Austin Wintory, Disasterpeace og Tina Guo sammen med pianisten Agustine Mayuga Gonzalez og Videri strykkvartett.
Jeg snakket med ham om kjærligheten hans til videospillmusikk, hans kreative prosess og hvordan han lader kreative batterier.
Intervju med David Peacock
Karl Magi: Hva trakk deg først mot å lage musikk?
David Peacock: Jeg var rundt fire år gammel og tenkte at det ville være ganske interessant å lære meg piano, så jeg forfulgte det ganske sterkt gjennom oppveksten. En stor del av læringen min til å spille instrumenter spilte jeg ved øre, så jeg plukket opp mange videospillemelodier som jeg ville lære. Etter hvert som jeg fikk flere og flere alternativer for produksjonen min, som å delta i skoleorkestre, fikk jeg dele disse kreasjonene med andre musikere.
KM: Hva er fremgangsmåten du tar til komposisjon og arrangement?
DP: Jeg tror ikke det er en spesifikk tilnærming for meg. Det handler bare om å begrense tingene etter beste evne til det høres ut som det du håpet på, la det gå og bli ferdig med det.
På en måte er det veldig fint at det ikke er en fast rutine der alt føles repeterende. På den annen side er det skummelt fordi hvem vet om du kommer til å treffe det merket du vil, eller det merket som noen du jobber med leter etter.
Jeg nærmer meg arrangement med samme type teknikker som komposisjon. Etterhvert som erfaringen min har vokst, liker jeg å være sikker på at jeg har noe å bidra med, og at jeg ikke trekker tilbake eller endrer noe for mye utover det som er anerkjent. Det er å gå den linjen, samtidig som den er veldig morsom med den og kan bli spent på den.
Jeg liker å forestille meg noen som har hørt spillversjonen av en sang tusen ganger hørt arrangementet mitt og blir begeistret for den. Det som er spennende for meg, forhåpentligvis, blir spennende for dem.
KM: Fortell meg om noen av prosjektene du har vært spesielt stolt av?
DP: Jeg er alltid glad for å samarbeide med andre musikere. Jeg har et flott forhold og samarbeid med en pianist ved navn Augustine Mayuga Gonzales. Vi har jobbet sammen på en rekke prosjekter, og han har vært en av mine turer til samarbeidspartnere og pianister å jobbe med. Vi jobbet sammen på Undertale Piano Collections Volume 1 & 2 og Disasters for Piano som var et samarbeid med Disasterpeace. Jeg har også hatt glede av å jobbe med Videri strengekvartett. Vi har jobbet sammen siden deres første album.
Når det gjelder prosjekter, alle slags milepælprosjekter der jeg har følt en følelse av frykt, der det var noe nytt som jeg var redd for å gjøre eller ikke hadde gjort offentlig. Jeg har fått til å gjøre noen større prosjekter som jeg har vært spent på å gjøre fordi det var en sjanse til å vise frem hva jeg gjorde. Jeg liker enhver mulighet eller unnskyldning til å forske og fordype meg i noe nytt og få frem noe i meg selv som andre kan glede seg over.
KM: Hvem er noen av komponistene som har inspirert deg?
DP: Jeg husker at jeg spesielt vokste opp på Yasunori Mitsudas musikk. Som mange mennesker var Chrono Trigger et av favorittspillene mine, og jeg fortsatte å følge hans musikalske reise etterpå. Jeg la merke til at han gjorde mye eksperimentering og likte å forske på verdensmusikk og andre instrumentelle stiler og innlemme dem i sitt musikalske liv. Jeg fulgte bloggene hans og arbeidet hans gjennom barndommen.
Utover ham likte jeg mye av storhetene i JRPG-tiden som Hitoshi Sakimoto, Masashi Hamauzu og Nobuo Uematsu. Jeg elsket også Shiro Hamaguchis orkestrale arrangementer for Final Fantasy-franchisen i form av Reunion-sporene, eller arrangementene hans for Final Fantasy VIII Piano Collections.
For tiden er mange mennesker jeg får jobbe med, utrolig innflytelsesrike. Selv om det ikke spesifikt er i notatene de skriver ned, kan det være den tilnærmingen og tankegangen de har i livet og karrieren. Jeg vil vite hva som har gjort dem i stand til å opprettholde sin fornuft, å fortsette og glede seg over livet og gjøre det de gjør.
KM: Hvor tror du videospillmusikk passer inn i samtidsmusikkens verden?
DP: Jeg synes det passer på sitt eget rare sted. Det utvikler seg og vokser fremdeles. Det er fremdeles ikke det kuleste å høre på videospill-lydspor, men jeg husker at du som liten hadde tigget en foreldrefigur for å låne eBay-kontoen deres slik at du kunne kjøpe et japansk lydspor på nettet og krysse fingrene for at du ikke få en piratkopiert CD. Nå kan du laste ned lydspor direkte fra digitale storefronter. Slike fremskritt forteller om tidene. Det er tydeligvis folk som lytter og tar hensyn. Selskaper og grupper som Materia Collective prøver å lisensiere ting, få ting gjort ordentlig og få komponistene pengene sine.
KM: Hvor vil du ta din karriere innen musikk fremover?
DP: Jeg vil fortsette å fortjene mulighetene jeg har fått. Jeg vil fortsette å jobbe sammen med andre som vil jobbe med meg. Jeg vil fortsette å være uforberedt på, og være litt livredd for de tingene jeg hopper inn på. Jeg har egentlig ikke sluttet å lære ennå, og håper jeg fortsetter med det. Jeg nærmer meg dette som en sprint, ikke et maraton, som de sier. Målet er å opprettholde fart og fortsette å utvikle nettverket mitt.
KM: Bortsett fra videospillmusikk, hva slags andre prosjekter vil du gjøre?
DP: Jeg har samarbeidet med talentfulle filmskapere og regissører. Jeg vil gjerne gjøre mer av det arbeidet. Det er alltid muligheter for den slags ting. Jeg liker ideen om å kunne uttrykke meg musikalsk uten at jeg trenger å ha et formål, så jeg liker ideen om å lage musikk bare for å skape musikk. Jeg er i visuell kunst som en lidenskap og jeg setter pris på den slags. Jeg er ganske overveldet over alternativene til hva jeg kan gjøre, som er både flott og forferdelig, for da fokuserer jeg aldri på en ting, men det får meg til å tenke på hvilke forskjellige ting jeg kan gjøre.
KM: Hvordan lader du kreative batterier?
DP: Jeg prøver å være i orden med bare å slappe av og ta fri. Jeg er ganske ny innen freelance tankegangen, så det sitter fortsatt med meg at hvis jeg ikke jobber, synker jeg, noe som ikke nødvendigvis er sant. Jeg prøver å si ja for hvert antall ganger at jeg sier “nei, jeg kan ikke gå ut” eller “Jeg kan ikke gjøre det”. Jeg gir meg selv plass til å bare glede meg over ting som å se filmer, spille spill og opprettholde det jeg brenner for. Jeg føler at det er en del av jobben å holde seg orientert om hva som skjer rundt deg i ditt felt, uansett hvilken form det tar.
