Watch Out For Snakes (Matt Baum) lager 8-bits synthwave som kombinerer sensitiviteten til synthwave-musikk med 8-biters prøver fra NES og Atari konsoller. Han tar sikte på å lage musikk som er mørk, full av energi og ikke tar seg selv for alvorlig. Jeg snakket med ham om hvordan han kom seg inn i musikk, hans kreative prosess og hvor han finner inspirasjon.
Karl Magi: Hvordan kom du først til å lage musikk?
Matt Baum: Det var faktisk ikke mitt valg så mye. Moren min presset meg til å ta pianotimer som barn. Hun fikk meg til å gå på Suzuki Method pianotimer der du måtte huske alt og jeg hatet det, så jeg tok bare et år eller to av disse leksjonene. Jeg kom tilbake til pianoet senere og studerte det normalt med en annen lærer. Jeg satte virkelig ikke pris på musikk før ungdomsskolen.
Jeg hadde spilt rundt på piano på det tidspunktet og plukket ut forskjellige ting på det. Noe av det første jeg valgte ut var hovedtemaet for Final Fantasy VI . Å gjøre det, gi meg beskjed om at det var mer enn bare å spille noter. Da jeg spilte Final Fantasy VI, snakket det til meg på et så dypt nivå. Måten lydsporet er satt opp tematisk på, føles igjen når jeg hører det. Jeg satte meg ned, plukket den ut ved pianoet og scoret faktisk notene til hovedtemaet. Det var min første erkjennelse av at musikk kunne være morsom.
Jeg endte opp med å ta improvisasjonstimer for å forberede meg til jazzband-audition, men endte ikke med å kutte fordi jeg ikke var god nok for et synsleseperspektiv. Etter det kom jeg egentlig ikke tilbake til musikk før jeg var ferdig med college.
En av vennene til søsteren min startet et hardcore-band som jeg endte med. De lette etter noe mer som melodisk hardcore. Dette var tiden da Underoath og noen andre hardcore band som det som hadde synthelementer kom i gang. Jeg var med det bandet i et par år. Det var da jeg først begynte å spille keytar og skjønte at jeg faktisk kunne bli kastet. Det var også første gang jeg opptrådte foran folk på en scene i en full band-setting.
KM: Hvordan kom du deg til å lage synthwave-musikk?
MB: Jeg antar at jeg kom til det fra et annet sted enn mange andre gjorde. For mange mennesker var "a-ha" -øyeblikket å høre lydsporet til filmen Drive . Tingene mine er mer chiptune-inspirert. Jeg hadde vært i et tidligere band som var indierock med synthelementer - vi kalte oss "synthpunk." Men det var alltid en utfordring å prøve å komme frem til lyden min fra så mange alternativer, det var for overveldende for meg. Over tid utviklet jeg denne filosofien om at less is more, så chiptune og chip-lyder generelt ble virkelig attraktive for meg.
Etter synthpunk-bandet prøvde jeg å starte et annet prosjekt med en venn av meg. Vi ble virkelig påvirket av klynget, minimalistisk indierock som Bloc Party og et kanadisk band som heter We Are Wolves. Hele tilnærmingen min var å bruke Nintendo-syntetiserte chiptunes i den musikken. Etter hvert droppet vennen min ut på grunn av livsstiler, og jeg var på det punktet der jeg ønsket å lage musikk, men jeg ville gjøre det på egen hånd med fokus på brikkeinstrumenter.
Jeg endte opp med å elske 80-talls film- og videospill som jeg allerede hadde, og begynte å lage det som for meg var som et lydspor til et videospill som aldri eksisterte. Det var der konseptet for albumet mitt kom fra. Mens jeg skrev, ble jeg oppmerksom på mennesker som Kavinsky, College og Com Truise. Alle disse gruppene var inspirerende for meg i den forstand at de ga meg beskjed om at det jeg gjorde fra et soloinstrumentalt, minimalt synthperspektiv var noe som kom opp. Det var noe folk var interessert i.
KM: Hvem er noen av artistene som du har funnet inspirerende i arbeidet ditt?
MB: Når jeg vokste opp, var jeg i Depeche Mode og New Order. Jeg har alltid vært med på synth-inspirerte ting. Fra et moderne perspektiv vil jeg si at jeg virkelig har hatt glede av det Com Truise gjør. College var sannsynligvis den største inspirasjonen for meg fordi han har en mer minimal tilnærming som jeg. Jeg liker også ideen om at noen av sangene på Secret Diaries og noen av de andre arbeidene til College har en "rawness" og ikke blir fullstendig utkledd i en tradisjonell sangstruktur. Det faktum at han ga ut disse råe ideene som fremdeles var noe vakkert å høre på, hjalp meg med å komme meg ut av alt det som måtte passe inn i tradisjonelle normer for hva en "sang" er.
KM: Fortell mer om din kreative tilnærming til musikk.
MB: Jeg synes det beste å gjøre når jeg skriver en sang er å komme meg bort fra datamaskinen og tastaturene. Jeg ser mye på 80-tallsfilmen, jeg hører på mye 80-tallsmusikk og spiller mye retro videospill. Det første trinnet er å finne min inspirasjon, og jeg har aldri følt det som å sitte foran et tastatur og prøve å tvinge noe, var den beste måten å gjøre det på. Hvis jeg hører noe som kan være kult å utforske, trekker jeg frem telefonen min, tar opp det lille utdraget og lagrer det til senere.
Når jeg setter meg ved datamaskinen min og prøver å komme med ideer, vil jeg lytte tilbake gjennom disse innspillingene for å få inspirasjon. Noen ganger henter jeg inspirasjon fra noe som allerede eksisterer, noen ganger er det en spesiell teknikk som jeg hører i en sang som er interessant og får meg til å lure på hvordan jeg kunne gjøre noe lignende med instrumenteringen jeg bruker, så det er generelt slik jeg begynner.
Derfra lar jeg bare musikken ta meg dit den gjør. Jeg setter meg generelt ned og skriver rytmeseksjonen først, så begynner jeg å lage leads på toppen av det.
KM: Hva var din tilnærming til opprettelsen av UPGRADE- albumet?
MB: UPGRADE var et album som startet som en terapitime for meg. Jeg hadde hatt en veldig tøff tid året før jeg begynte å skrive den. Jeg hadde tre forskjellige familiemedlemmer som gikk bort, inkludert mamma, og da hadde jeg også blitt innlagt på sykehus for noen medisinske ting som kjører genetisk i familien min.
Hele albumet handlet bare om at jeg følte hvor jeg var og taklet noe av depresjonen som jeg hadde både fra å være syk og miste familiemedlemmer. Albumet startet som et konsept som dreide seg om historien om denne karen som hadde en sykdom som endte opp som hans styrke. Det var ideen som jeg ønsket å presse på.
Da jeg begynte å skrive alle disse sporene og så på dem som en helhet. Det begynte å bli en litt annen historie om denne gutten som ble forbedret kybernetisk, overvant sine egne sykdommer og endte opp med å bli sterkere som et resultat. Det var der ideen til albumet kom fra.
KM: Hvor vil du ta musikken din i fremtiden?
MB: Jeg skriver bare en sang av gangen og tenker ikke så mye på hvor jeg vil gå lydmessig. Jeg hører bare noe som inspirerer meg, og jeg begynner å tenke på hvordan jeg kan innlemme aspekter av det i det jeg gjør. Album begynner organisk å komme ut av de enkelte sangene som jeg skriver. De siste par sangene jeg har skrevet har blitt tema rundt krig uansett grunn. Kanskje det vil ende opp med å bli det neste konseptalbumet. Jeg skal skrive fire eller fem sanger, høre på dem og omorganisere rekkefølgen når jeg tenker på hva de alle betyr for meg som en helhet.
KM: Hvordan lader du kreative batterier?
MB: Jeg spiller bare mye videospill og ser mye på filmer. Det hender bare at mange av mediene jeg bruker er fra 80- og begynnelsen av 90-tallet. Jeg hører en del av et lydspor eller et bestemt sitat i en film som får saftene mine i gang. Å komme meg vekk fra den bærbare datamaskinen og tastaturene er den beste måten å gjøre det på.
