Enoque Carrancho er en Calgary-basert elektronisk musikkartist. Han lager musikk under monikerne Enno Karr, One Less of Them og Bread 'n Butta. Han kan lage musikk som fyller dansegulv samtidig som han produserer frodige, rike musikalske landskap. Han er også en del av det nylig opprettede Oscill8 Collective. De promoterer og gir bevissthet til elektroniske musikere og produsenter i Alberta med liveopptreden. De har nettopp begynt å stille på show på forskjellige Calgary-arenaer. Jeg snakket med ham om hans musikalske røtter, hans kreative prosess og hvor han finner inspirasjon som artist.
KM: Hvordan ble du først interessert i elektronisk musikk?
EC: Jeg må ha vært rundt 13 eller 14 da jeg begynte å høre på en sørafrikansk radiostasjon som heter Metro. Jeg hørte på DJ Fresh (ikke Storbritannia) og Glen Lewis (ikke den amerikanske). De skulle spille deep house og Afro house. Jeg ville spille inn showene deres om natten og høre på dem på morgenen igjen. Jeg kalte bare musikken afrikansk hus. Det hørtes ut som house-musikk, og jeg hadde et konsept av hva det var. De afrikanske DJene hadde mye perkussive elementer og stammeelementer i musikken sin.
Da jeg begynte å kjøpe min egen musikk, ble jeg introdusert for Danny Tenaglia av en av vennene mine. Jeg kjøpte en av blandingssamlingene hans under merket Tribal UK. Det startet bare alt for meg.
Jeg var alltid interessert i mange forskjellige typer musikk. Jeg har alltid hørt på rock, pop, klassisk musikk og tradisjonell musikk fra Portugal og Brasil. Jeg har alltid vært interessert i noe som har veldig fin rytme eller bare skjønnhet virkelig. Jeg har innlemmet alle disse påvirkningene i musikken min.
Da jeg var 16 eller 17 år begynte jeg virkelig å komme i produksjon med sequencere og spille keyboard. Jeg opprettet et band med brødrene mine, vi spilte R + B og rap. Vi opptrådte i det bandet i flere år. Jeg meldte meg inn i min brors heavy metal-band da jeg var 21 år og gikk inn på den siden av musikk, men jeg var alltid interessert og slags å gjøre elektronisk musikk på siden, men jeg fikk virkelig lov til det i 2008.
KM: Snakk om din tilnærming til å lage elektronisk musikk.
EC: Noen ganger begynner jeg med rytmeseksjonen, andre ganger begynner jeg med en melodi eller en akkordprogresjon som høres veldig pen ut. Jeg skal lage melodien og deretter fremheve deler av den melodien gjennom rytme.
Jeg kommer til tider litt i hodet, så på det tidspunktet prøver jeg å bryte ned det jeg gjør og finne den kule faktoren i akkordprogresjonen. Jeg skal prøve å finpusse på det på et praktisk nivå.
Med Bread 'n Butta bruker jeg akustiske lyder for å få mer en ekte bandfølelse. Jeg bruker fortsatt prøver, men jeg liker å bruke så mange organiske lyder som mulig for å skape et diskotek fra 70-tallet.
One Less of Them kan være mye mer rytmisk med fremmedlyder fordi jeg nærmer meg det fra filmens, filmskårne side av ting. Det har definitivt sine egne unike egenskaper.
Med Enno Karr kan jeg bli veldig rar og techno eller bare gjøre en enkel progressiv musikk.
KM: Hvordan nærmer du deg å spille live elektronisk musikk?
EC: Jeg nærmer meg det så enkelt jeg kan fordi jeg vil spille de fremtredende delene av sporet på tastaturet. Jeg legger igjen melodiske deler eller kule rytmiske deler med piano eller strenger ut av musikken (når jeg spiller live).
Jeg liker å blande live-ting som DJ ville gjort, så jeg går over mellom spor ved hjelp av effekter og gir meg selv friheten til å lage banen på en annen måte hver gang og deretter bruke tastaturene til å spille morsomme, levende ting over det.
KM: Hva er forskjellen mellom å lage et dansespor og et mer cerebralt, dypere spor for deg?
EC: På et dansespor lager du et bakteppe for folk å kunne danse og uttrykke seg i det fysiske riket, så det er ikke veldig hjerneben, men du kan legge til skikkelige kule elementer i sporet og la en danser høre på det selv når de bare slapper av. Jeg tenkte mye mer på teorisiden av ting og den emosjonelle siden av ting i min mer cerebrale musikk. Jeg vil at folk nesten skal se skjønnheten når de hører på den musikken.
KM: Snakk om den elektroniske musikkscenen i Alberta og hvordan du ser den.
EC: Jeg har sett hvordan samfunnet har tåket linjene mellom forskjellige klier og forskjellige sjangre. Det er mange små mikro-scener, men for det meste snakker de med hverandre eller kjenner folk i en annen scene. Det virker som om det skjer mye mer samfunn på et større spekter enn å ha mikro-økosystemer som prøver å leve av seg selv.
Jeg er lærer på Beat Drop her. Det har åpnet riket for å lære om å produsere elektronisk musikk fra et cerebralt synspunkt. Beat Drop utfører en rolle for folk å lære om musikken og faktisk bli en del av samfunnet. De kan være sammen med andre likesinnede og få litt veiledning.
Den elektroniske musikkscenen i Calgary har en foreldreside, den har en moderatorside og den har en leveringsside for å sørge for at denne musikken blir forstått og respektert. Selv folk som ikke liker musikken, kan si at de ser hva vi gjør her, og hvorfor vi gjør det.
KM: Hvor vil du ta din musikalske karriere i fremtiden?
EC: Jeg vil utvide omfanget av liveopptredenene hans. Jeg leter etter musikere til å lage live, orkestrerte versjoner av noen av sporene mine, spesielt de tidligere tingene, som virkelig er musikalske og lettere kan oversettes til klassiske instrumenter enn de andre tingene. Jeg gleder meg til det de neste to årene, så hvis alt går bra vil jeg ha et mini-orkester å spille med live.
KM: Hvordan lader du kreative batterier?
EC: Jeg hører på minimal, pseudo-elektronisk klassisk musikk av komponister som Nils Frahm og Ólafur Arnalds fra Island. Det er musikk som virkelig berører meg dypt. Det får hjernen min til å jobbe med hjernen, og jeg lurer alltid naturlig på hvordan det ville høres ut med et diskotek eller en teknoslag.